Vi trenger en samlende og overbyggende struktur

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

DET KUNNE HA vært sagt i dag, men ordene falt i 2002: «Kommunene trenger en samlende, overbyggende struktur som kan matche helseforetakene». Synlig bekymret snakket den da ferske samhandlingssjefen i Helse Midt-Norge, Daniel Haga, til en forsamling av primærleger og ledere. Som nylig avgått kommuneoverlege i Alta var Haga blant sine egne.

Det var mindre enn ett år siden fastlegeordningen var innført. Jeg var ung kliniker og så ikke rekkevidden av det han sa. I dag ser jeg bekymringen igjen i min egen panne. Det har satt seg en uro over at vi mangler en organisasjon for vedlikehold og utvikling av hele helsevesenets grunnmur. Helseforetakene pusser stadig på sine hus som hviler der. De følger grundig opp forskriftsarbeid, forhandler frem bevilgninger og sørger for innretning av legers spesialistutdanning ut ifra deres behov.

SVIKT. Dedikert, byråkratisk håndverk har gjennom år skapt tunge sykehusstrukturer som gjør at det knaker og braker i det mer fragmenterte fundamentet som primærhelsetjenesten utgjør. Pleie- og omsorgstjenestene står altfor ofte alene med alvorlig syke pasienter. Kapasiteten til fastlegene er sprengt – forutsigbart og varslet. Drar man ut av storbyene, ser man enda mer svikt, og den rammer mange.

De fleste kommunene har færre enn 20.000 innbyggere (364 av 426). Cirka 42 prosent av alle fastleger jobber i slike kommuner. Fra 2014 til 2016 har antallet fastlegehjemler som har stått ubesatt i mer enn tre måneder, blitt nær fordoblet her, viser nasjonale undersøkelser fra oss i Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM). Mangelen på fastleger har vi visst om lenge, men det har skjedd fint lite fra sentralt hold. Kommunene har funnet løsninger i form av lokale tilpassinger og utenlandske vikarer. Flere forteller at vikarmarkedet nå har blitt både dyrere og dårligere, samtidig som etterspørselen ikke på noen måte har avtatt.

PAPIRSJEKK. En annen av våre undersøkelser har vist at det har blitt vanskeligere for usentrale kommuner å få turnuslege (LIS1). I den nye turnuslegeordningen har det blitt legitimt for legene å si fra seg jobben i kommunen som de får tildelt, før de i det hele tatt har begynt. Sånn er reglene, og det nye «Resttorget» for turnusstillinger gjør det lett å finne en annen kommune.

Samtidig har flere legeutdanninger i utlandet så mye praksis inkludert i studiet at studentene herfra ikke har rett til norsk turnustjeneste. Det vanskelige er at allmennpraksisen som utenlandsstudentene får, ikke er i nærheten av oppleggene som norske studiesteder lager.

Tidligere hadde vi tester og kurs for leger fra utlandet. Nå vurderes de kun via papirer. Kommuner med legemangel har ofte ikke annet valg enn å satse på slike usikre kort.

SVAKHETER. Disse kollegene krever naturligvis mye oppfølging fra de etablerte fastlegene – tid som må tas fra pasientarbeid. De etablerte gjør dette fordi det er vanskelig å se på at egen befolkning får dårlige legetjenester og at en yngre kollega sliter. Men dette ekstraarbeidet gjøres nå uten godtgjørelse. Retten til veiledning lokalt for ferske fastleger forsvant 1. mars – og dermed godtgjørelsen til veilederne.

Dessverre er ny forskrift for spesialistutdanning av leger foreløpig best tilpasset sykehusspesialitetene. Først i 2019 rettes dette opp. Det som lenge har vært fint i de mindre tjenestene, er således på strekk: Oversikten – og nærhet – som legger til rette for integrerte helsetjenester der svakheter synes og tas tak i.

Ettersom cirka halvparten av norske leger utdannes utenfor Norge, trenger kommunene hjelp. Blant annet trengs nybegynnerordninger for fastleger som virker rekrutterende og sikrer den faglige kvaliteten.

SYSTEMSTØTTE. Det har ikke vært vanlig at kommunene har tilbudt slike stilinger, men helseminister Bent Høie (H) sier nå at han ønsker utdanningsstillinger bredt ut i hele landet.

De ti kommunene som har opprettet utdanningsstillinger i ALIS-VEST-prosjektet, har turt å gjøre det med støtte fra en kompetent nettverksbyggende struktur. En med korte linjer til andre aktører som fylkesleger, KS, Legeforening og myndigheter. Prosjektorganisasjonen knytter leger og administrativt ansatte sammen innad i kommunene og mellom kommunene. Det er gøy å se hvordan tillit etableres.

Bærekraftig utvikling krever overbyggende systemstøtte som er der over tid, noen med egnet kompetanse som følger med og følger opp – noen som er hele tjenestens advokater, entreprenører og vaktmestre.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 21/2017