Vi må få fellesskapet tilbake

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, professor ved VID Høgskole og fylkespolitiker (H)

NÅR VERDEN IBLANT iblant føles å ville gå av hengslene, er det ofte de små, konkrete tingene det er godt å holde fast ved: Som nybakt turnuslege ble frokostbrettet til avtroppende nattevakt sirlig forberedt av hyggelige mennesker i kantina på Førde Sentralsjukehus. Det kunne ha vært en nattevakt hvor du bare sprang, hvor du kjente på angsten og følelsen av ikke å mestre – men om morgenen kunne du hente brettet i kantina.

To skiver med kneip, litt ost, porsjonspakket syltetøy og juice i en liten kartong ble symbolet på at du hadde overlevd – og at noen brydde seg om at du gjorde det. Når du da tuslet hjem til turnusboligen utpå morgenkvisten med regnet rislende i nakken, var livet kanskje ikke mye bedre. Men litt.

FELLESSKAPET KRYMPES. Helsepersonell må prestere – både i nødsfall og der det ikke haster. Hele tiden. Å gå på do eller spise, må ofte settes til side når pasienten er som dårligst. Sånn er det bare innimellom. Men det kan ikke være slik hele tiden. Ikke bare på grunn av de åpenbare dårlige helsevirkningene det måtte ha, men også på grunn av at man gjør en bedre jobb dersom rammene rundt er gode.

Derfor bekymrer det meg at stadig flere pauserom og vaktrom krympes eller fjernes til fordel for behandlingsrom og kontorer. I underdimensjonerte sykehus blir dette en måte å få litt ekstra areal på. Og den gripes begjærlig. Fellesarenaene forsvinner, og med dem også den uformelle debrifingen, praten om løst og fast og muligheten for å bygge tillitsbånd, gode å ha i en jobbsituasjon om det skulle røyne på.

ARBEIDSVILKÅR i FARE. En engelsk kollega skrev nylig artikkelen: «If we don’t start loooking after our doctors, there will be no one to care for our patients». Artikkelteksten hennes beskriver en tilsvarende utvikling i England. I tillegg til en del andre faktorer påpeker hun at nettopp den raske nedbrytingen av fellesgoder som kantiner og vaktrom, eller bare det å ha kaffeautomat tilgjengelig når du er som trettest klokken fire om natten, er med på å svekke legers arbeidsvilkår kraftig – og fremme ensomhet, angst og utbrenthet.

Jeg tror dette gjelder for helsepersonell generelt. De fleste sykehus har for eksempel kantiner de kan være lite stolt over. Mens de som jobber der, gjør så godt de kan, bærer maten preg av å være nedkjølt og vakuumpakket. Er man tom for dagens suppe, henvises kundene til «Rett i koppen» i hyllestativet. Hvor mye helse er det i det? Hvor ble det av lukten av ferskt brød, og lunsjretter som gjør at du klarer en halv arbeidsdag til? En innbydende lukt av kaffe og godt utvalg av frukt selv om du kommer litt utpå dagen?

KVALITET FOR KROPPEN? Vi har sykehus hvor dette finnes. Hvor kantina er et lite pusterom, en ramme for å ventilere litt, og der maten bære preg av å være tillaget med omtanke: Et viktig bidrag til å gjøre hele sykehuset bedre.

Dette er et ledelsesspørsmål. Dersom det gjennomsyrer organisasjonen at det også skal være helse og kvalitet på de ansattes pauser, da blir det sånn. Gjør det det ikke, da blir det «Rett i koppen», muffins i plast og boller fra sykehuskiosken. Og matpauser foran pc-en på kontoret – fordi pauserommet ikke finnes lenger.

Leger, som ofte er ganske ensomme i sin yrkesutøvelse, mister slik muligheten for et fellesskap ikke minst de ferskeste av oss trenger. Fem minutter ved kaffemaskinen i en liten passiar før dørene lukker seg på poliklinikken, er bedre enn ingen. Har noen kokt tevann når du kommer, har du plutselig en mulighet til over en kopp å gjennomgå det som var tøft i går.

LETTERE HVERDAG? Disse små, konkrete tingene gjør ikke noe med det totale arbeidspresset eller overfylte akuttposter. Men de gjør det lettere å komme seg igjennom.

Jeg hadde unnet alle yngre kolleger som tidlig en morgen går av en intens nattevakt, et frokostbrett laget med omsorg. Som den engelske kollegaen så godt skriver det avslutningsvis: «It is not going to sort everything, but it might make it that tiny bit easier to do an increasingly tough job».

Dagens Medisin 06/2020, fra Legeliv-spalta i Kronikk og debatt-seksjonen