Varmen fra et åpent landskap

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

HAR DU NYLIG byttet beite i vårt digitaliserte helsevesen? Da har sikkert du også fått overtidstimer grunnet nye systemer på ukjent PC og ditto telefon – passordbeskyttet, tilgangsbegrenset og med sprikende logikk.

Selv var jeg heller ikke forberedt på å skulle rykke tilbake til noe som ligner en oppgradert lesesal-plass. Allikevel har starten på legelivet i åpent landskap vist seg fra plussiden. Hjelp finnes: De digitale systemene kan bli en støtte i en temmelig uoversiktlig virkelighet.

FORANDRINGEN. Også for syv år siden var alt nytt i hverdagen. Da var jeg stipendiat på utenlandsopphold, et helt Atlanterhav unna. Jeg gråt litt da mannen min dro hjem etter å ha fulgt meg over. Men trøstet meg med at den ultimate hjernetrimmen oppnås ved å flytte til et nytt sted hvor språket også er nytt.

Dette er hardtrening, sa jeg til meg selv. I ukesvis sluknet jeg over pc-en rett etter lunsj. Toppen kom etter en økt på det store supermarkedet. Temmelig bryskt avfeide jeg en eldre loddselger ved utgangen. «Huff, han må tro at jeg er i psykisk ubalanse», slo det meg. Og to sekunder senere: «Det tror jeg jammen at jeg er».

Den høsten fikk jeg en skjellsettende erfaring av hva inkludering kan bety som sårbar og ny i landet, selv om oppholdet var selvvalgt og privilegert. Sosiale og andre digitale ressurser fikk også større plass og mening. Det samme med nytten av emosjonell trening (1).

«ON BOARDING». Nå er det ikke varehyller, men rekke på rekke av kontorplasser jeg manøvrer imellom. Samt en labyrint av stillerom, multirom, møterom og flerbruksrom med numre som har ulik fordeling i hele syv etasjer.

I en årrekke har jeg elsket freden inne på mitt universitetskontor, med bøker, bilder og bunker av papirer rundt skjermen min og meg. I ny jobb er det mennesker som preger rammene. Mange mennesker – som kommer og går. Jeg tror jeg kan elske dette også. Tross nærhet til transportsoner og distraksjoner som latter og fjerne diskusjoner, mellom arbeidsplassene.

For jeg fornemmer en vennlig grunntone her på bruket og en oppmerksom holdning til nye mennesker. «On boarding» kaller noen det. Like lite som jeg var forberedt på mental overload som stipendiat, hadde jeg sett for meg hvordan oppstartfasen i det åpne direktoratet ville være.

NETTVERK. Igjen er jeg et sted som er selvvalgt og privilegert. Det er mange andre vi bør jobbe hardere for å inkludere og gi mye mer oppmerksomhet. Men valg vi tar i det små, ses igjen i det store. Derfor deler jeg erfaringer om betydningen av tålmodighet, en kommentar i sosial sone og at noen kikker i min retning etter nok en lang nybegynnerkveld.

Hva så med det relasjonelle mellom større organisasjoner? Hierarkiet og linjeorganiseringen som mange kjenner fra sykehus, er også sterk i forvaltningen. I universitet og kommune, som jeg kommer fra, jobber man mye i nettverk med behovssammensatte team rundt de ulike prosjektene eller pasientene. Nå opplever jeg at slikt samarbeid i nettverk også er godt utviklet her – internt og med eksterne.

RELASJONELL AUTORITET. Når det første en leder ivrig vil fortelle meg om, handler om noen regelmessige møter med departementet, da er man inne på det som forskere kaller relasjonell autoritet (2). Den mer klassiske autoriteten som posisjon kan gi, suppleres med en relasjonell form. Det er en fordel for samkjørt læring og utvikling.

I organisasjoner der ansvaret øker mot toppen, går nemlig mye arbeid med på å passe på at det som kommer nettopp derfra forstås og etterleves. Det er det mange gode grunner til. Et lite eksempel er å ta nye godt imot. Inkluderes nettverksbasert ledelse i tillegg, kan en ny dynamikk oppstå.

KONTINUITET. Det er to forhold som må til for at relasjonell autoritet skal få virke mellom store organisasjoner, ifølge forskerne. For det første, «beskyttede relasjonelle rom». For det andre, «uformell enighet om oppførsel og forpliktelser». De fortsetter: Nødvendig tillit og gjensidig respekt bygges opp over tid, gjennom kontinuitet i relasjonen og hyppige møter – ansikt til ansikt.

Hyppige ansikt til ansikt-møter hører altså med. Her er vi ved den siste lille overraskelsen; alle de fysiske og hyggelige møtene. De mange som jobber for at pasienter skal få medisinske vurderinger virtuelt, ser i tillegg ut til å verdsette avklaringer ansikt til ansikt. Man samles og ser hverandre så skarpt at man får med seg subtil tvil, eller et smil.

Det lover godt. Også her er det komplekse relasjonelle det essensielle.

Referanser:
1) Aspaas, K. Raushetens tid. Aschehoug 2012
2) Burgess, N, Currie G, Crump B, Richmond J, Johnson M. Improving together: collaboration needs to start with regulators. BMJ 2019; 367:1I6392

Dagens Medisin 01/02-2020, fra Legeliv-spalta i Kronikk og debatt-seksjonen.