Tyve år i hjernens tjeneste

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, professor ved VID Høgskole, fylkespolitiker (H) og påtroppende leder av Norsk nevrologisk forening

LIVET ER FULLT av milepæler og markeringer, og etter hvert som årene går, blir det flere av dem: Gymnasjubileum, ekteskap, konfirmasjoner – og det blir stadig flere lys på bursdagskaken.

2020 har ikke vært året for feiring. Verken digitale klemmer eller digitale kaker er særlig stas. Alt kan imidlertid ikke bare passere med tanke på at vi skal ta det igjen «når alt bli bedre»: Livet er her og nå. Koronavaksinen kommer når den kommer – din gode venninne blir 50 år akkurat nå. Det går an å synge på telefonen også.

FAGJUBILEUM. For meg har 2020 inneholdt et fagjubileum: Tyve år som nevrolog – tilknyttet et av landets største universitetssykehus. Da jeg etter turnus startet i nevrologien, vanket det advarsler om et fag preget av «mye å finne ut av, lite å gjøre». Men jeg har ikke sett meg tilbake.

For det første tror jeg at man kan trives med det meste man gjør, i de fleste fag, så lenge man går inn med engasjement og åpent sinn og blir møtt ditto av kolleger og ledelse. For det andre har nevrologien hatt en rivende utvikling, fra «vente og se» til «gjøre noe med», nesten innenfor alle deler av faget. Ikke minst takket være slagbehandlingen som faktisk har vært en slagrevolusjon, og dratt andre deler av faget med. Her kjempes det om hvert nevron.

Det er ikke for noen ting at nevrologiske forvakter er blant de mest travle i akuttmottak, selv om det kanskje ikke er et sunnhetstegn.

I HJERNENS TJENESTE. Nevrologer opererer i utgangspunktet ikke, går lite i grønne klær og er sjelden helter i amerikanske legeserier. De spilles i hvert fall ikke av George Clooney.

Hjemme hos meg har imidlertid gutta skjønt at det likevel er ganske spennende med hjernen og nervesystemet: På handletur for noen år siden traff en av podene og jeg tilfeldigvis på en urolog som jeg visste litt om fra turnustiden. Svensk, i sin beste alder og med et aldri så lite testosteron-overskudd. Han spurte etter hvert hva jeg drev med, og utbrøt nedlatende da jeg svarte: «Nevrologi???? Vad tråkigt!».

RESPEKT. Da jeg i etterkant fikk forklart den nysgjerrige poden min hva denne kollegaen drev med, sa han indignert på mine vegne: «Og han sier at nevrologi er tråkigt!»

Det er noe med øyet som ser.

Respekt for kolleger på tvers av fag og profesjon er uansett en svært god ting. Og respekt for pasientene, aldri tillate seg å glemme at de som kommer til deg, kommer fordi de vil ha hjelp. Og at mestring og opplevelse av sykdom tett er knyttet til hvem en har rundt seg, og utgangspunktet en hadde før en ble syk. Som lege gjelder det å finne ut hva du og pasienten i fellesskap kan bygge videre på.

TRISTE TANKER. En undersøkelse nylig viste at norske leger i liten grad ville anbefale yrket til sine barn. Mange kolleger sier også dette.

Dette gjør meg litt trist. Jeg har en av de flotteste jobbene man kan ha. Samtidig ser jeg at i løpet av de tyve årene er det en del ting som fremdeles går sin skjeve gang – eller har blitt verre.

Digitalisering har gitt gevinst på driftsbudsjetter og gjort dokumentasjon mer tilgjengelig. Samtidig har det medført økt arbeidsbyrde med registrering, klikking, skriving og venting på at programmer skal starte eller stoppe, eller begge deler. Systemer snakker ikke sammen, eller er – i liten grad – enkle å betjene. På samme tilmålte tid som før i poliklinikken, skal du nå også være din egen sekretær. Da stjeles tid fra pasienten.

HAMSTERHJULET. I hele min sykehuskarriere har det også vært et søkelys på kostnader, «inn-og-ut» og stadige forslag til innsparinger.

All den tid det er viktig at store samfunnsressurser forvaltes godt, ville det ha vært herlig om faglige standarder var like konkrete og forpliktende som økonomiske.

Følelsen av å løpe i hamsterhjul, har nok blitt forsterket hos mange leger, med lite mulighet for autonomi, variasjon og tid til vanskelige problemstillinger.

GNISTEN. Hvis man virkelig mener at personalet er viktigste ressurs i norske sykehus, gjør man forunderlig lite for å skape gode arbeidsmiljø, fysisk som psykisk.

Jeg tror variasjon er viktig for å bevare gnisten – og å «overleve» som lege. Gnisten må man aktivt lete etter og oppsøke selv. Dette må også ledelsen legge til rette for. Her er det gi og få. Den førende tankegangen om sykehus som «driftsenheter» må endres: Først og fremst skal de skal være gode å komme til for syke mennesker, og forskning og utdanning skal inngå som en naturlig del. Dette må gjentas igjen og igjen.

Idet 2020 ebber ut, tenker jeg at jeg er klar for flere år «i hjernens tjeneste» – og ønsker nye kolleger hjertelig velkommen. Sammen kan vi gjøre det bedre.

Dagens Medisin fra Legeliv-spalta, Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven