Tiger på kontoret

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

HUN ER I 50-årene og har vært mye hos meg for ulike smerter, tretthet og slapphet. Det ene møtet etter det andre var preget av tungsinn, alvorlige og triste ansiktsfolder. «Jeg er så dårlig, Roksund», var omkvedet.

Ganske snart forsto jeg at ekteskapet ikke akkurat blomstret. Mannen ukependlet og hun var mye alene med barna. Men hun sa ikke stort annet enn at det var lite hun kunne gjøre. Familien bestemte. Hun kom til meg med smerten igjen og igjen, hadde ingen andre å snakke om den med.

SKJEBNER. Det er så mange slike situasjoner på kontoret. Om ulike livsbetingelser og skjebner. Om kulturelle forskjeller. Om livet som går i kroppen på så forskjellige måter. Alle historiene. Om Nils, som er dement og gir ektefellen uutholdelig hodepine. Om Gro, som har forstrukket seg hele livet og som kjenner seg utmattet i hver lille muskel i hele kroppen. Om Gudrun, som fortsatt må leve med og se til en mor som aldri har akseptert henne. Om Anne, som ikke skjønner noe som helst av sin tretthet. Om Gerd, som hver natt gjenopplever farens misbruk av henne. Om Petter, som rømmer fra hverdagens krav med rus. Om Ola, som har trøstespist hele livet. Om Finn og Heidi, som har funnet hverandre som to skadeskutte fugler tilbake fra krigens dager, og som har funnet en skjør, men dog god plattform å leve sine liv på.

Jeg tenker på Jens som stresset på seg et hjerteinfarkt i et håpløst arbeidsforhold, og på Jan som har vært familiens sorte får i all sin tid.

SMERTE. Og jeg tenker på alle solskinnshistoriene. På Anette, som mistet sine foreldre så tragisk tidlig, men som studerer og er i ferd med å skape seg et godt liv. På lille Ole som var klassens klovn og lå an til et liv på skråplanet før han modnet og tok livet i sin egen hånd. Nå har han fast jobb og familie. Jeg tenker på Marit, som drakk seg fra familie og jobb, men som sakte men sikkert er i ferd med å få til et liv igjen. Og på Magne, som først da han ble alvorlig syk, endelig klarte å snakke ut med sine barn og fant frem til en forsoning.

Livet er fullt av historier. Om glede og sorg, om angst og uro, om kropp og sjel, om kraft og kraftløshet, om håp og fortvilelse. Om smerte i ulike former.

TRØSTE. Historiene utspiller seg på legekontoret dersom legen åpner for det. Bak mange uforklarte kroniske lidelser som angst og depresjon, kroniske smerter, slapphet og tretthet, ligger det en vond historie.

En av de mest kjente aforismer i medisinen er «sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste». Innen akuttmedisinen er ikke alltid livshistorien avgjørende for diagnostikk og behandling. Men for mange av dem som har kroniske lidelser, vil livshistorien ofte være avgjørende for å forstå – og for å kunne hjelpe på en god måte.

LYTTE. Vi må gjenkjenne og respektere eksistensiell lidelse, lytte til historier om smerte, slik at de kan formuleres og reformuleres. Vi må lete etter og finne historier og tolkninger av fortid som er til å leve videre med.

Vi skal bidra til å dyrke tillit, tilhørlighet, respekt og omsorg, ære og stolthet. Vi skal passe på ikke å gjøre byrdene større når det gjelder trusler og svik, isolasjon og forlatthet, krenkelse av integritet, neglekt, skyld og skam.

SOM EN TIGER. Så tilbake til kvinnen jeg først fortalte om. Nylig ringte hun og sa at hun måtte ha en samtaletime. Noe hadde skjedd. Hun kunne fortelle at hun i alle år hadde vært en «snill pus» og svelget unna all urett som mannen hadde gjort mot henne. Men da han for noen dager siden hadde snoket i hennes private saker, ble hun rasende. Hun ropte og skjelte ham ut etter noter for alt han hadde gjort tidligere. «Jeg klorte ham til og med», fortalte hun stolt.

Som en tiger? Spurte jeg. Hun sperret opp øynene, tenkte seg om et kort øyeblikk, og svarte: Ja, nettopp. Som en tiger. Så reiste hun seg og gikk mot utgangen, snudde seg idet hun åpnet døra og gjentok med et lurt smil: Som en tiger.

I en tid med mye oppmerksomhet på overarbeidede fastleger, håper jeg inderlig at kollegene organiserer dagen sin og tar seg tid til å lytte til historiene.

Historiene er givende – og legende.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 17/2018