Som regel optimist...

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

I UTGANGSPUNKTET er jeg optimist. Også for fremtiden. Jeg bruker lite energi på å tenke på om alt var bedre før: Som lege er jeg glad for at det nå finnes medisiner for mine MS-pasienter som gjør at de får det bedre. Jeg er glad for at hvitløk har blitt en naturlig del av norsk kosthold, og ikke som da min bror på 1980-tallet ble kastet ut av håndballtrenerens bil på grunn av hvitløksduften – ettersom min far var en hvitløkspioner og familiemiddagene bar preg av dette. Og jeg er glad for at DDT-støvet ikke lenger ligger tykt over norske fruktbygder slik det gjorde da mannen min var liten.

Så for det meste tror jeg at utvikling er bra, og at man ikke skal sette seg konsekvent på bakbeina, men møte det nye med kritisk sans og åpent sinn. Så hender det at jeg likevel sitter igjen med en ubehagelig følelse av at dette går i gal retning.

REFORM. Dette er tilfellet med den nye spesialistutdanningen, som starter 17. desember for del 1 og 19. mars for del 2/3. Dette er en så aldri liten revolusjon, hvor den tidligere dugnaden som Legeforeningen har hatt mye av ansvaret for, nå er overtatt av Helsedirektoratet og regionale helseforetak og satt i et byråkratisk system.

Intensjonen er god: Den nye spesialistutdanningen beskrives som en «kvalitets- og ansvarsreform». Så kan man innvende at også de fleste revolusjoner startet med rene og gode idealer, jamfør «frihet, likhet og brorskap», men at ikke alle førte akkurat til det. Uansett er det bra at «kvalitet og ansvar» fremheves.

BEKYMRING. Så blir man litt bekymret da, når kolleger i Ylf forteller om en prosess – frem til dagens reform – som har vært preget av stadig endrede premisser, manglende involvering av fagfolk og uklare læringsmål. Det virker også som om man har gått tilbake på en del grunnleggende prinsipper: I Nasjonal helse- og sykehusplan står det at turnustjenesten skulle beholdes med små endringer, mens det som nå ligger på bordet, ser ut til å være ganske så forskjellig fra det vi til nå har hatt.

Det har vært en trygghet for både oss kolleger i systemet og for de unge, nyutdannede som kommer til; at vi har delt et felles fundament. Slik turnustjenesten har vært, har den gitt alle kolleger et verdifullt grunnlag i medisin og kirurgi – og kanskje den eneste erfaring de i et langt yrkesliv kommer til å ha med allmennpraksis. Ved en nevrologisk sengepost har man kunnet fokusere på de nevrologiske læringsmålene, i trygg forvissning om at din nye og yngre kollega har vært med i behandling av vanlige medisinske tilstander som lungebetennelse og høyt blodsukker og behersker det, og vet hvem som kan spørres.

Nå er ikke det så opplagt lenger.

ANSVAR. I tillegg er det et tveegget sverd å gi arbeidsgiver et større ansvar for utdanningen. Spørsmålet er om arbeidsgiver makter å ha det store overblikket når budsjettene blir stramme og driften skal effektiviseres. Utdanning og forskning er ikke aktiviteter som gir umiddelbar gevinst, men som er helt nødvendig for kvalitet på sikt. At kurs og prosedyrekrav er avskaffet, har gitt spesialistutdanningen et dårligere kort i forhold til drift og økonomi. Det kan også oppstå uønskede forskjeller i kompetanse – hvor sykehus med grei økonomi kan gi sine leger i spesialisering en mer variert og bedre tilrettelagt utdanning enn et sykehus på sparebluss som må satse på minimums-varianten. Hvis man så er en sparebluss-spesialist, er man da i stand til å jobbe ved et annet sykehus? Eller i et annet land?

Derfor kan det virke noe problematisk at arbeidsgiver skal ha ansvaret for vurdering av læringsmål: Tid er penger i sykehusene. I et brev skriver Helsedirektoratet at gode vurderinger forutsetter god vurderingskompetanse, gode metoder og et system for vurdering som fremmer læring. Dette krever tid.

JUSTER UNDERVEIS! Jeg ser ikke bort ifra at dette kan være et skritt i riktig retning – selv om jeg har mine tvil. Fagmiljøenes tilbakemeldinger har kanskje blitt hørt i større grad? Kanskje har det blitt avsatt tid og ressurser hos fagfolk i foretakene som ikke skal forsvinne i det store sluket? Hvem vet?

Her er kanskje sakens kjerne: Hvordan kan vi få vite? Samtidig med lanseringen av den nye utdanningen, burde det ha vært tett oppfølging med henblikk på tilbakemelding og justering. Løpende evaluering til direktoratet fra fagmiljø burde være en selvfølge. Utvikling er som regel bra, men fungerer best hvis de som skal ta i bruk det nye, får mulighet til å påvirke.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 19/2017