Se ut!

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

DET ER IKKE hverdagskost at lokale, lure løsninger blir til nasjonale ordninger. De som får dette til, jobber nok bredt «oppdragsbasert» mer enn strengt «kunnskapsbasert». Med oppdragets formål tydelig i sentrum, blir systematisert kunnskap bare ett av flere virkemidler. Ser vi til EU, ser vi mer av det.

I min jobb skal jeg se ut over hele landet og videre ut over grensene. Nytt i år er hvor fort vi rykker nærmere EU på helsefeltet. Med erfaringer om livsviktig samarbeid for å få covid-vaksiner og medisiner, deler Norge ambisjonen til Kommisjonen om felles europeisk helsesamarbeid. Sammenfallet med den sikkerhetspolitiske situasjonen svekker ikke akkurat kraften og regjeringens retning.

De store EU-pengene breddes derfor fra forskning til forvaltning og myndighetssamarbeid. Det er bare å brushe opp byråkratengelsken, altså!

«MISSIONS». Ettersom EU-samarbeid innen forskning og innovasjon har vært fruktbart i mange år, er en liten kikk på hva som skjer der, litt spennende. De helt store satsingene kalles nå «Missions» – altså oppdrag. Og de skal være modige, inspirerende og viktige for svært mange. Kampen mot kreft og klima er to slike.

En «Mission» har en klar retning og konkrete, tydelige mål som nås via mange aktiviteter, både praksisnære initiativ og statlige grep – på tvers av sektorer og gjennom relasjoner på mange nivå. Kunnskap anvendes, deles og utvikles i en bred forstad, for felles sak.

Et kjempestort samfunnsoppdrag kan ikke detaljplanlegges. Jeg ser for meg samlende, godt informert koordinering og tydelig kommunisering, altså såkalt adaptiv ledelse av dem som utvikler de ulike aktivitetene.

ALIS-OPPDRAGET. I det mest vellykkede lokale prosjektet der jeg har vært med, var det en del som lignet slike samlende «Missions». Målet var rekruttering og stabilisering gjennom spesialisering av allmennleger (ALIS).

Visjonen fra kommunelegen i Masfjorden i Vestland ses nå, syv år etter, i forslag til statsbudsjett. Rolf Martin Tande så at i ny turnuslegeordning taper distriktskommunene i turnuslegekonkurransen.

Han ville heller fokusere på et godt opplegg for ferske fastleger.

Jeg var da en av flere forskere i nord med kompetanse på stabilisering og rekruttering av fastleger og ble kontaktet. Vi støttet satsing på utdanning og faglige aktiviteter, for fagfolk vil ha gode fagmiljø. Det gir trygget for det viktigste av alt: mulighet for god pasientbehandling. Dessuten var spesialistutdanning blitt obligatorisk for fastleger.

Sammen møtte vi andre kommuneleger og dro til Helsedirektoratet med Norsk forening for allmennmedisin og KS.

POLITISK FORANKRING. Så gjorde Rolf Martin Tande noe som innovatører sjelden gjør. Han kontaktet også politikere – lokalt, regionalt og på Stortinget. Og han var i dialog med helseforetak og fylkesleger. Fastlegemangelen var viktig for de alle. Utprøving av løsninger var lett å like. Støtten kom også tilbake som synlige politiske vedtak og mer usynlig nettverksarbeid.

Vi forskere ga videre trygghet fra det parallelle EU-finansierte prosjektet: Recruit and Retain. Ved å jobbe med utvalgte kommuner og sette ord på «hva, hvordan og hvorfor», lærte vi like mye om vårt eget som det andre delte fra sine land.

FUNDAMENTET. ALIS-Vest-prosjektet bygget i tillegg videre på et solid fundament: spesialistutdanningen i allmennmedisin. En ordning tilpasset både by og land. Særlig ble gruppeveiledningen et sterkt bindeledd mellom alle. Dog i en toppet variant.

Gruppeveileder og fastlege Hans Høvik inviterte hjem til egen stue, sørget for felles kurs og tur, og han fulgte opp legenes lokale veiledere og kommunale ledere. Han spilte på et mangfold av relasjoner lokalt, regionalt og sentralt. Legene fikk selv hovedrollene samt en god rollemodell i Hans.

Den tydeligste støtten fra store aktører kom senhøsten 2016. Både Bergen kommune og departementet satset. Budskapet fra vår første konferanse om fastlegeordningen tidligere på høsten, var nok hørt: «Dersom ikke noe gjøres, har vi ingen fastlegeordning om fem år». Da fastlegene ble en del av valgkampen året etter, var prosjektet allerede i gang.

FREMTIDEN. Oppdrag fastlegeordning er dog ikke levert.

Er det støtte i sikte utenfor landets grenser? Ja, men nå kanskje særlig gjennom dårlige eksempler, som krisen i England. For politikerne der ble lett tilgang viktigere enn kvalitet gjennom personlig kontinuitet.

Nå ser britene til Norge, for «The future of general practice». 

Det er interessant å se.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 15-utgaven