«Psykologitjeneste light» – hos fastlegen?

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

DET ER FORMIDDAG på fastlegekontoret, og jeg har en siste pasient før lunsj. Hun sitter på venteværelset med solbriller på. Jeg ser ut av vinduet der regnet siler ned.

Inne på kontoret strømmer tårene fritt straks brillene tas av. Jeg lytter, skyver boksen med Kleenex frem. Langsomt, og med litt hjelp, kommer historien frem. Noe fryktelig trist har skjedd; et skikkelig skudd for baugen.

HARDT OG BRUTALT. Menneskelivet rommer så mangt. De fleste av oss går ikke gjennom livet uten å oppleve motgang eller belastninger. Motgang gjør sterk, heter det på folkemunne; man kan komme styrket ut av en krise. Og mange klarer seg selv, eller ved hjelp av familie og venner. Men for noen kan det bli nødvendig å søke helsetjenesten. Ikke minst når krisen rammer hardt og brutalt.

Spennet er stort. Fra samlivsbrudd, konflikter på arbeidsplassen, problemer med barn og alvorlig sykdom i familien - til vold, ulykker og brå død.

Årlig dør rundt 25 personer som følge av drap i Norge, og om lag 2000 dør i ulykker. Rundt 650 personer begår selvmord. I tillegg er det over 2000 anmeldte voldtekter, og 200.000 har vært utsatt for vold eller trusler.

HJELP I KRISE. Når jeg leser om dramatiske ulykker og død i mediene, funderer jeg av og til på hvilken fastlegekollega som får denne saken i fanget. For det er ofte vi som først møter dem som rammes av ulykker og død, enten på legevakt eller fastlegekontor: Det nærmeste stedet i førstelinjen man kan få «krisehjelp». Der kan man få akutt-time hos en kompetent helsearbeider med erfaring fra å håndtere livsproblemer og kriser.

Som fastleger kjenner vi også ofte pasienten fra før. Det sies at ved et dødsfall er det i gjennomsnitt ti nære pårørende. Ikke sjelden er vi fastlege for flere i samme familie også.

EN VIKTIG STØTTEROLLE. I møte med folk i krise er støttesamtalen vårt viktigste verktøy. Studentene pleier å se forundret ut når jeg insisterer på at en boks med Kleenex også er et viktig allmennmedisinsk verktøy. Den sender et diskret signal om at «du er ikke den første som gråter her» – og kan bidra til å beholde verdigheten i en vanskelig situasjon.

Kan pasienten komme seg gjennom dette ved hjelp av familie og venner, eller med støtte fra fastlegen? Er det behov for kriseteam eller kommunens psykiske helsetjeneste? Som fastleger kjenner vi kommunen vår godt – og vet hvem vi kan spille på. Vi har også muligheten til å følge opp over tid.

Øverst på listen av kontaktårsaker hos fastlegen troner psykiske helseplager. Hvert tiende legebesøk handler om psykisk uhelse, ikke sjeldent knyttet til livsproblemer, og små og store kriser. Det man gjør ofte, blir man vanligvis god på.

BAKOM SOLBRILLENE. Å gå til fastlegen, er for folk flest ikke forbundet med stigma. Hit kommer folk med alle slags helseproblemer, lite eller stort, og fra alle samfunnslag. Og bak solbriller på en regnværsdag kan det like gjerne skjule seg en øyekatarr eller et migreneanfall, som tårefulle øyne eller en blåveis.

Fastlegens arbeid er lite beskrevet i veilederen for psykososialt arbeid ved kriser, katastrofer og ulykker, utover at det slås fast at fastlegen har en sentral rolle ved både små og store kriser.

Den offentlige debatten og behovet for krisehjelp i befolkningen har ofte handlet om kriseteam og psykologer i kommunene. Fastlegens arbeid er i mindre grad omtalt, og kanskje heller ikke så kjent?

«PSYKOLOGITJENESTE LIGHT». Erfaringer fra en av våre største nasjonale katastrofer, Utøya-tragedien, pekte på fastlegeordningen som et viktig lav-terskeltilbud i lokalmiljøet for familiene.

Flere av ungdommene beskrev fastlegen som lett tilgjengelig, fleksibel – og en viktig samtalepartner. En form for «psykologitjeneste light». Flere beskrev også at fastlegen hadde vært proaktiv og tatt initiativ til kontakt med ungdommene ved oppringing. Fastlegens helhetlige tilnærming til både kropp og sjel, enkelt-personer og familier, ble også trukket frem som viktig.

Det enkle kan noen ganger være godt nok.

KONTRASTENE. Gråten stilner etter hvert. Fokus i samtalen dreier seg mot hva det er behov for akkurat nå. For å holde hodet over vann. Familie og venner er allerede på banen. Det ordnes med sykmelding og ny time. Avtale om å ringes hvis det bli tungt i mellomtiden.

Jeg tar en ny kikk i timeboka. Det har kommet til en ekstra pasient før lunsj: «Vondt i halsen – må inn på time i dag (krise!)», står det i notatfeltet.

Kontrastene i fastlegehverdagen er stor.

Dagens Medisin 18/2020, fra Legeliv-spalten i Kronikk og debattseksjonen