Nav-arbeid

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

REGJERINGENS INNSKRENKNING av reglene for å få arbeidsavklaringspenger (AAP), har ført til heftig debatt de siste ukene. Jeg erfarer konsekvensene av endringene hver uke på kontoret, spesielt i arbeidet med litt tilårskomne personer som på grunn av sammensatte vansker og lidelser strever med å holde seg i arbeid.

Retningslinjene er endret. Det skal ikke lenger være mulig å gå på arbeidsavklaringspenger år etter år dersom det egentlig er små utsikter til å kunne komme seg i arbeid. Ved første øyekast ser det greit ut; det er ingen mening i at mennesker skal bli gående på arbeidsavklaringspenger år ut og år inn, uten at noe skjer. Selvfølgelig ikke.

Men dette går også utover syke mennesker. Nye retningslinjer hever terskelen for å få arbeidsavklaringspenger og de korter inn tida for å kunne få ytelsene. Noen langtidssyke blir dermed henvist til å søke sosialstønad. Det har aldri vært meningen med Folketrygdloven.

GRUNNMUREN. Lov om Folketrygd ble innført i 1967 og har vært en viktig grunnmur i velferdsstaten som Norge bygde opp etter krigen. Formålet med loven er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Videre skal loven bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer, samt bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig i det daglige.

Nav er opprettet for å forvalte loven. Men dagens Nav svikter nå etter min erfaring nettopp med dette; å bidra til utjevning av inntekt og levekår, og hjelp til selvhjelp slik at den enkelte kan bli i stand til å forsørge seg selv.

UNDERVURDERING. Det nye regelverket går lett utover de svakeste, de som har blitt syke av fattigdom, av å ha slitt seg gjennom et langt liv med vanskelig oppvekst, overgrep og vanskjøtsel, tunge omsorgsbyrder for funksjonshemmede barn eller syke og pleietrengende foreldre, eller av et langt og hardt liv med tunge, manuelle yrker og liten frihetsgrad i arbeidet.

Jeg mistenker at sosialfaglig utdannede saksbehandlere i Nav lettere ser de sosiale sammenhengene, men også undervurderer de medisinske konsekvensene av dette.

For å si det med en erfaren overlege i Nav: «Er pasienten arbeidsufør i det vanlige arbeidslivet, vil årsaken svært ofte – og kanskje nesten alltid – være sykdom i folketrygdlovmessig forstand. I så fall har de krav på en trygdeytelse ut fra folketrygdlovens formål. Neste spørsmål blir: Er det realisme i at behandling eller arbeidsrettede tiltak kan hjelpe dem tilbake i arbeid? Er svaret nei, skal de ha uføretrygd. Er svaret ja, skal de ha AAP. Og har de brukt opp AAP-perioden uten å kunne klandres selv for at de ikke har kommet noen vei, skal de ha uføretrygd fordi lovens formålsparagraf står fast og overstyrer senere fastsatte tidsbegrensninger lenger ut i loven».

ANSVAR. Men; for å kunne yte den enkelte sykmeldte rettferdighet, må også fastlegene gjøre jobben sin. Det skjer dessverre altfor ofte at Nav strever med å få inn nødvendige medisinske opplysninger og vurderinger fra fastlegene. Det holder etter min oppfatning ikke å skylde på verken høyt arbeidspress eller dårlig utformet Nav-skjema (L40).

Arbeid med dem som strever mest på grunn av sykdom, bør prioriteres av fastlegene. Man kan bruke konsultasjoner og tidstakster for å gå gjennom de medisinske forholdene, utredninger, diagnostikk og behandling: Er det noe mer som bør gjøres?

ATTESTASJON. Dette vil i neste omgang danne et godt grunnlag for attestasjonen. Fastlegene bør skrive kort og konsist om bakgrunn og sosiale forhold, men utfyllende om de medisinske forhold, hva som plager personen, hvilke funn, utredninger, diagnostikk og behandling som er gjennomført, beskrive funksjonsnivået så godt det lar seg gjøre, og som sakkyndig beskrive legens egne vurderinger av sykdom, ressurser, funksjon og prognose.

Et trygt økonomisk fundament er avgjørende viktig for den enkeltes helse. Mange blir mer syke av økonomisk usikkerhet og armod.

Like viktig som Navs vurderinger og saksbehandling er det at fastlegene gjør jobben sin på dette området.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 07/2019