Legemiddelproblemer

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin og fastlege i Skien

DE INTERNASJONALE legemiddelgigantene har lurt oss i mange år. De har jukset med forskningsprotokoller og forfalsket resultater. Positive resultater er blitt hauset opp og negative resultater er dysset ned. Ben Goldacre beskrev dette i den legendariske boka Bad Pharma allerede i 2008.

Samtidig har de bundet til seg leger og pasientorganisasjoner med svære sponsormidler. Internasjonalt har de påvirket en rekke medisinske utrednings- og behandlingsretningslinjer ved lobbyvirksomhet og ved at leger de har hatt på lønningslistene, både har ledet og deltatt i ekspertpaneler som har utarbeidet retningslinjer.

Legemiddelgigantene har stått bak en mengde opplæring av leger og annet medisinsk personell opp gjennom årene. Legeforeningen tok et oppgjør med dette i 2004 da Landsstyret vedtok at tellende utdanning for norske leger skal være uten økonomiske bidrag fra legemiddelindustrien.

TROVERDIG? Redaktøren av The Lancet, dr. Richard Horton, uttalte i 2015 at mye av den vitenskapelige litteraturen, kanskje halvparten, simpelthen kan være usann: «Forstyrret av studier med små utvalgsstørrelser, marginale effekter, gale analyser og åpenbare interessekonflikter, har vitenskapen beveget seg i retning av mørke».

Og jeg får lyst til å spørre: Hvilken halvpart kan jeg stole på?

Den mangeårige redaktøren av New England Journal of Medicine, dr. Marcia Angell, sa samtidig at det rett og slett ikke lenger er mulig å tro på mye av den kliniske forskningen som er publisert, eller å stole på vurderingen til betrodde leger eller autoritative medisinske retningslinjer.

Dette er harde ord, og det er alvorlig. Men når sant skal sies, har noen internasjonale legemiddelfirmaer den senere tid åpnet sine databaser for uavhengig forskning, slik at forskere uten bindinger til industrien kan undersøke om råd og anbefalinger som er gitt av produsentene holder mål. Så får vi se hva som kommer ut av det.

DRAMATISK. Legemiddelfirmaene er svære og mektige. Pfizer er firmaet som har størst omsetning I Norge; konsernet omsatte i 2017 for hele 446 milliarder norske kroner. Men samtidig som konsernene tjener svære penger, opplever vi en økende legemiddelmangel. I 2018 ble det innrapportert 684 tilfeller av legemidler det er mangel på i landet vårt. Og tall fra Legemiddelverket tyder på at 2019 vil bli et nytt rekordår for legemiddelmangel.

Årsaken til legemiddelmangelen er at de internasjonale legemiddelfirmaene selger produksjonsrettigheter for legemidler de ikke lenger tjener nok penger på, til mindre firmaer. Disse firmaene kan verken produsere eller distribuere like sikkert som de store firmaene. Legemiddelmangelen skyldes nok også noe råstoffmangel og feilberegning av tilbud og etterspørsel. Situasjonen har vært ganske dramatisk for en del kronisk syke de siste årene.

SÅRBARHET. I en tid med økende nasjonal proteksjonisme og truende handelskriger er vi sårbare når vi er avhengig av leveranser fra land vi i perioder har et nokså anspent forhold til. Britiske myndigheter har blant annet vedtatt forbud mot eksport av livsviktige medisiner ut av Storbritannia. En eventuell Brexit kan få store konsekvenser for tilgangen på medisiner til norske pasienter.

Jeg opplever i min kliniske hverdag nesten daglig at likt og ulikt av medikamenter ikke lenger er tilgjengelig. Jeg blir til stadighet oppringt av apotekene om at det forskrevne medikamentet ikke er å få, og at jeg må skrive ny resept. Jeg får ingen automatisk melding om dette når jeg skriver e-resept. Dette fører til merarbeid for meg og utrygghet for pasientene.

I sommer kom helsemyndighetene med forslag til 29 tiltak for å bedre legemiddelberedskapen. Men de «erkjenner» samtidig at de grunnleggende sårbarhetene ved dagens internasjonale legemiddelforsyning er «utenfor vår kontroll».

DEN NYE OLJEN. Må vi være så lite ambisiøse? Professor Mette Kalager foreslo i en velskrevet kronikk i Tidsskriftet i mai i år å etablere StatMed som «den nye oljen». Med staten som eier kan StatMed kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter, og bruke dette til å bygge opp og videreutvikle norsk kompetanse på området og bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk. En slik konstruksjon kan levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land, og utvikle mye medikamenter som for eksempel å utvikle nye antibiotika mot multiresistente bakterier. Og selvsagt trygge legemiddelleveransen til våre egne innbyggere.

Vi trenger trygge leveranser av effektive vaksiner og medikamenter. Jeg syns Kalagers forslag er godt. Myndighetene bør lytte til henne.

Dagens Medisin 21/2019, fra Legeliv i Kronikk og debatt-seksjonen