La oss bevare den basale og gode kollegialiteten

LEGELIV-KOMMENTAREN: Magne Nylenna, professor emeritus i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo (UiO)

«NEI, DU SKAL ikke betale noe. Du er jo kollega». Denne kommentaren mottok jeg med overraskelse og stolthet etter konsultasjon hos en sykehusspesialist like etter at jeg var ferdig lege. Ikke bare kolleger, men også kollegers ektefelle og barn, ble gjerne tilgodesett med gratis konsultasjoner den gang.

Gjennom tidene har kollegabegrepet endret både innhold og funksjon. En kollega kan, ifølge ordbøkene, være en person man arbeider sammen med – eller en fagfelle (fra latin; collega/«embetsfelle»). Det er den siste betydningen som vanligvis gjelder når leger benytter ordet. Et søk i Tidsskriftet viser at ordet kollega nå oftest brukes i nekrologer. Er kollegialitet også på vei mot graven?

ET ANNET UNIVERS? Spesialiseringen av medisinen – og den voldsomme veksten i antallet – har ført til en heterogen legestand. Det er ikke rart om en ung genetikkforsker føler lite slektskap med en eldre kommunelege, eller at en barnepsykiater i Finnmark – om det finnes – opplever at ortopeder ved Oslo universitetssykehus (OUS) tilhører et annet univers.

De færreste allmennleger forstår lenger en epikrise fra en øyelege. Når halvparten av de nye legene dessuten utdannes utenlands, er knapt nok utgangpunktet det samme. Flerfagligheten og tverrfagligheten i helsetjenesten bidrar også til at fortidens legekollegialitet svekkes. Det er egentlig et under at Legeforeningen organiserer over 90 prosent av legene, og fortsatt klarer å samle de ulike gruppene i samme forening. Kollegialitet var selve grunnlaget for opprettelsen av Legeforeningen i 1886, og det som kan kalles kollegialitetspolitikk, har preget foreningen det meste av tiden.

UØNSKEDE FORHOLD? Kollegialitet er et ord med mange valører. I noen ører har det et tvilsomt innhold. Kollegialitet blant leger er blitt oppfattet som et fordekt system av beskyttelse og fortielse. Det er tidvis blitt sett på som et frimureri, og nærmest en trussel mot åpenhet og pasientsikkerhet.

Det finnes definitivt eksempler på uheldig samhold mellom leger. Kollegialitet er ganske sikkert blitt påberopt som vikarierende motiv for å hindre at uheldige episoder skulle avdekkes.

Slike høyst uønskede forhold må selvsagt motarbeides. Men det bør ikke føre til at sunn kollegialitet kommer i vanry.

BETYDNING – OG ETIKK. Legerollen er tema for siste nummer av tidsskriftet Michael. Professor Ole Berg beskriver betydningen av kollegialitet og kollegiale regler i utviklingen av legerollen. Først i 1961 ble de ulike kollegiale reglene samlet og inkludert i et nytt etisk regelsett, Etiske regler for leger:«En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den», er fellesnevneren og marsjordren i § 1.

Etiske regler er neppe sengelektyre for leger flest, men her står mye klokt og viktig som tåler tidens tann. Ett av fire kapitler handler fortsatt om kollegialitet. Der heter det blant annet at «En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem». Og at «En lege må være varsom med å kritisere kolleger og medarbeidere overfor pasienter og pårørende, men må alltid ha pasientens interesse for øye». Høyst aktuelt for dagens sosiale medier er det også at «offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.»

Kollegabegrepet symboliserer et fellesskap som verdsetter normer og profesjonell rolleforståelse.

KJERNEVERDIENE. Legeyrket styrkes av kollegialitet. Innsikt i og forståelse for andres fagutøvelse gjør det mulig både å kritisere og berømme kolleger på en kvalifisert måte. I den klassiske boken med tittelen «Forgive and remember» beskrev den amerikanske sosiologen Charles Bosk (1948–2020) arbeidet ved en kirurgisk avdeling for førti år siden. Han konkluderte med at det var vanskeligere og viktigere å leve opp til de kollegiale kravene til atferd enn å beherske de tekniske ferdighetene som kirurg. Hvordan er det i dag, mon tro? Gir profesjonsetikk noen mening for dagens leger?

Kjerneverdiene for kollegialitet er ærlighet og åpenhet. Selv i en mangfoldig legestand gir den allmenne kollegialiteten en faglig tilhørighet som det er god grunn til å ta vare på. Tilhørighet er en mangelvare for mange i dag. Uavhengig av utdanningssted, spesialitet, alder og stillingsbetegnelse har leger fortsatt mye felles.

La oss bevare den basale og gode kollegialiteten!

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er styreleder i Det norske medicinske Selskab. Han har vært redaktør av Tidsskriftet, direktør i Kunnskapssenteret og generalsekretær i Legeforeningen.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 14-utgaven