Klarer vi å temme epidemien?

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin og fastlege i Skien

DET ER helt uvirkelig. I løpet av få dager i mars ble nesten hele kloden lukket og stengt. Vi har sett redselsfulle scener fra sykehus i Italia og Spania, og i skrivende stund ser vi en ukontrollert økning av smittede i USA. Her på berget har vi nærmest kontinuerlige nyhetssendinger med daglige pressekonferanser og rapporter om endringer i antallet smittede, innlagte og døde – så å si fra time til time. Og hele tiden spør vi oss: Klarer vi å temme epidemien?

Vi hadde notert oss at det var kommet et nytt virus i Kina, og vi hadde sett videoer av en ukontrollert smittesituasjon i en provins der borte. Men det var i Kina, langt, langt borte.

SNUDD PÅ HODET. Jeg tror ingen i sin villeste fantasi hadde forestilt seg noe i nærheten av det vi erfarer nå: at et luftveisvirus skulle få så enorme konsekvenser. Her hos oss – og over alt på kloden.

Dagene på legekontoret er totalt endret. Fra cirka 25 pasienter daglig har jeg nå tre til fem personer til tradisjonelle konsultasjoner på en vanlig dag. Resten snakker jeg med på telefonen, kommuniserer via e-konsultasjoner eller gjennomfører videokonsultasjoner. Blodprøver er redusert til et minimum, rutinekontroller skyves på dersom det er forsvarlig, og mindre presserende oppgaver utsettes. Ingen kommer inn på kontoret uten å ha kontakt med oss på forhånd. Legekontoret må ikke bli et sted hvor pasienter og helsearbeidere smitter eller smittes.

TILPASSINGSEVNE. I Skien ble det i et rekordtempo etablert et luftveiskontor, hvor luftveissyke kan undersøkes klinisk på en trygg måte for både pasienter og helsearbeidere. Stor applaus til kommune og kolleger for gjennomføringsevne! Vi fastleger siler så godt vi kan og henviser ved behov.

Pasientene er utrolig forståelsesfulle og tilpassingsdyktige. Min erfaring er at det er en slags ro og trygghet blant pasienter flest over å registrere at helsetjenestens ulike deler har evne til å foreta nødvendige endringer raskt og effektivt slik at den ikke bryter sammen slik vi har sett i Italia og Spania. Og mange syns det er veldig spennende med videokonsultasjoner.

Jeg opplever en generell tillit til sentrale myndigheter og deres håndtering av denne spesielle situasjonen. Og jeg er mektig imponert over hvor effektivt og grundig Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og politikere arbeider natt og dag for fellesskapets beste.

OPTIMISME. Ganske få tar kontakt på grunn av økt angst og uro i forbindelse med pandemien. Jeg har bred kontakt med mange på telefonen, og felles for de fleste er at hver og en er innstilt på å følge myndighetenes råd ved å holde seg hjemme, holde avstand og vaske hendene mer enn før. Alle vil bidra for at vi skal få kontroll på epidemien. De fleste vil skjerme seg og familien mot å bli smittet.

Selv blant arbeidsledige værer jeg en optimisme: det vil jo komme bedre tider. Vi bor tross alt i et land med langt mer ressurser enn de fleste andre land vi kan sammenligne oss med.

Mange opplever et daglig savn over ikke å leve like sosialt som de ønsker, besteforeldre savner nærkontakt med barn og barnebarn. Men alle tenker: det vil jo ikke vare evig.

SÅRBARHET. Det er ingen gitt å spå hvilke konsekvenser epidemien får for livene våre. Men i mitt hode har en spesiell erfaring brent seg fast: hvor utrolig sårbare vi er. Sårbare for en ny pandemi, og sårbare for de samfunnsmessige konsekvensene. Vi fikk over 300.000 arbeidsledige nærmest over natten.

Det blir tvingende nødvendig å analysere årsaker, og hva vi kan gjøre for å beskytte oss i tiden fremover. Globalisering og visjon om fri flyt av tjenester og varer – og virus – har fått et betydelig skudd for baugen. Vår halsløse reisevirksomhet og mangelfulle egenproduksjon av mat, forbruksvarer, medisiner og vaksiner, likeså. Ironisk nok kan vi lese rapporter om at kloden ser ut til å ha det bedre – med mindre luftforurensing og renere vann.

Vi har erfart hvor viktig det er med velfungerende statlige myndigheter og velferdstjenester. Vi har sett hvor viktig det er at myndighetene har tillit i befolkningen – og hvor viktig det er med reserver og penger på bok.

BEKYMRING. Så kan jeg ikke dy meg: Det er jo påfallende hvor små marginer selv store konsern opererer med. Det er noen storfisker her som rett før jul tok ut hundrevis av millioner i utbytte, for de etter få dagers nedstenging permitterte tusenvis av ansatte. Det kan virke som om noen er mer opptatt av å sikre egne formuer enn å sikre arbeidsplassene og egne ansatte.

Min store bekymring er at de lavtlønte – og personer med lite formell utdanning – blir stående igjen som taperne når samfunnsmaskineriet igjen kommer i gang. Hvor mange av arbeidsplassene deres vil være tapt for all tid? Så tør jeg knapt tenke på konsekvensene i fattige land: grøss og gru.

Tilleggsinformasjon: Denne Legeliv-kommentaren ble redaksjonelt ferdigstilt 12. april 2020.

Dagens Medisin 07/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen