«Kjære kollega» – kom tilbake

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

VI MÅ FÅ begrepet «kjære kollega» tilbake», sa den flotte og dyktige kollegaen min bestemt. Og han tilføyde: «Fastleger, sykehusleger, leger i ulike fag: Vi må ikke glemme å snakke sammen. Vi må ikke slenge beskjeder til hverandre i telegramstil».

Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

TRAVELHET. Vi hadde snakket litt om løst og fast, om hvordan sykehuslivet på mange måter er blitt litt travlere de siste årene og så kom dette hjertesukket. For når travelheten tar oss, forsvinner ofte vennligheten og høfligheten lydløst ut døren. Det er litt som hjemme: Når vi i opphetede faser begynner å rope til hverandre i telegramstil, da er det på tide å roe ned et hakk og reflektere over det som skjer.

Fastleger har travle dager – det vet vi. Sykehusleger har også et hjul de løper rundt i, og lite åpning for å gå på do når man må – eller spise når det er lunsjtid.

STOL-LEK. Løsningen er ikke å skyve arbeidet rundt mellom hverandre, som en annen stol-lek. Med pasienten i limbo mellom alle stolene.

Da får man kommunikasjon i telegramstil:

– Kan du rekvirere?
– Nei, hvorfor kan ikke dere?

Eller som en illsint og tirret fastlegekollega skrev til en sykehuslege: «Tror du jeg driver budservice mellom ulike sykehusavdelingen?»

Pluss åtte utropstegn.

DELING. Å dele på jobben, er et godt utgangspunkt også her. Sykehusleger må ta sin del av papirarbeid og rekvisisjoner, samtidig som fastleger må ta oppfølgingen mellom de årlige kontrollene. Og det bør vi snakke som likeverdige parter om, ikke med utropstegn og i telegramstil.

Likeledes er det viktig at vi tar oss tid til å lytte til hverandre. Når kolleger i allmennpraksis henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten, tenker jeg at det skal særdeles god grunn til ikke å ta imot. Og at det bør være unntaksvis. Fra kontorene til Haukeland universitetssykehus ser verdenen ganske annerledes ut enn fra kommunelegekontoret på Osterøy. Det må vi ikke glemme.

TRYGGHET. Jeg ser at det under dekke av ikke «å overbehandle», returneres en del henvisninger fra allmennpraksis. Dette mener jeg er feil.

• Å få snakke med en spesialist er ikke overbehandling, det er kanskje nettopp dette som kan forebygge overbehandling.

• At fastlege og spesialist er enig om at en skulder skal trenes opp og ikke opereres, gir trygghet for pasienten.

NETTVERKET. Vi må ikke glemme å være vennlige mot hverandre og pasientene. De små ordene, gestene og den vennlige tonen må vi ikke gå med på å rasjonalisere vekk. Og det burde være et ledelsesansvar å skjønne hvor viktige de er, fremme vennlighet og være forbilder både i skriftlig og muntlig kommunikasjon.

I et nettverk har bindinger ulik styrke. Hvor sterk en binding er, sier noe om hvor belastbar den er. Er kollegiale nettverk etablert og vedlikeholdt, er terskelen lav for å spørre og å gi råd, for å stille opp når en pasient trenger det og bidra der man kan.

ET KOLLEGA-ÅR! På nytt nærmer et år seg slutten. Hva det nye har i vente, vet vi ikke. Men hva helsevesenet angår, kunne jeg godt ha tenkt meg at nettopp 2019 blir «kollega-året». Det året hvor vi møter erkjennelsen om at har vi det bra sammen, da er vi også bedre for dem vi skal hjelpe.

Det er tid for å ta «kjære kollega»-begrepet tilbake.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 21/2018