«Ikke mitt bord?»

Mentaliteten om at «dette ikke er mitt bord», må ikke få være ledesnoren i helsevesenet. De pasientene som kommer til oss, er «vårt bord». Hele pasienten.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i helse- og sosialkomiteen, Bergen

NOE AV DET kjekkeste med jobben som lege, er den jevnlige kontakten med yngre kolleger. Ikke minst i poliklinikken, hvor man jobber «alene» med pasientene, er det viktig å ha rom og mulighet for spørsmål og supervisjon. Dette er det definitivt ikke lagt inn mye plass til i tettpakkede pasientlister, men vi strekker oss og får det til over en tekopp i en inneklemt lunsj – eller som et raskt innsmett mellom pasient nummer syv og åtte.

Jeg er generelt veldig imponert over mine yngre kolleger, over deres faglige vurderinger – og oppfølgingen de gir pasientene. Og så er jeg svært glad for å få et litt frisk blikk på medisinen og hva vi egentlig driver med. Dette trenger vi.

MED LUKKEDE ØYNE? Her om dagen stakk en dyktig og engasjert kollega hodet inn i døråpningen og fortalte at hun nylig hadde vært på et kurs. Der hadde hun truffet en fortørnet kollega fra et annet sykehus, som like i forkant hadde vært i et allmøte med den lokale ledelsen og fått høre «at nå måtte legene bli mer effektive på poliklinikken og ikke høre på alt pasientene sier»:

Altså ikke ta tak i ting som ikke er strengt relevante for det pasienten er henvist for? Smalere og spissere konsultasjoner, med andre ord.

Min kollega var ganske oppbrakt: «Hva er det for slags signal å gi fra arbeidsgiver? Skal jeg liksom lukke igjen øynene når pasienten viser meg en føflekk som bekymrer ham, selv om det er hodepine han er henvist for? Skal jeg alltid si at «dette må du gå til fastlege for»? De har jo også hendene fulle.

FUNDAMENTET. Det er ikke første gang jeg hører om denne type uttalelser. Også jeg blir ganske indignert. Dette er definitivt ikke pasientens helsevesen. Selv om alle sykehusleger etter hvert blir ganske så spesialisert – til dels ikke bare gren-, men også kvistspesialister – er det viktig at vi ikke glemmer det felles medisinske fundamentet som vi leger har. Fordi ting henger sammen.

Noen epilepsimedisiner, for eksempel, kan gjøre deg trist og oppfarende. Hvis ikke jeg som nevrolog målrettet spør etter det, og bryr meg om svaret, kan det overses og – kanskje enda verre – bli sett på som en isolert depresjon som du får enda mer medisiner for. Det blir dårlig behandling, når løsningen rett og slett består i å skifte epilepsimedisin.

FANGE OPP. Eller du bruker en type MS-medisin som har som bivirkning at den forverrer eksemet ditt. Med det resultat at du få store væskende sår som gir alvorlige infeksjoner. Hvis jeg som nevrolog ikke skal bry meg om at du forteller at eksemet ditt har blitt verre – slik at jeg oppdager sammenhengen – vil det kanskje også fortsette sin skjeve gang.

Å fange opp, sortere og sende videre ved behov, er en viktig arbeidsoppgave for alle leger.

Jeg setter stor pris på når en kollega ved for eksempel Ortopedisk avdeling, henviser pasienter han mistenker har Parkinsons sykdom – til meg. Likeledes er jeg glad for at jeg kan henvise pasienter med det jeg oppfatter som psoriasis i forverring – til gode hudkolleger. Kanskje er ikke diagnosen jeg mistenker alltid riktig, men man har fanget opp noe pasienten sliter med utenfor eget fagområde – og man gjør noe med det.

HELE PASIENTEN. For intet menneske er delt inn i bokser som det står «kun nevrologi» eller «kun urologi» på. Alt henger sammen. Har du en nevrologisk sykdom med lammelser i beina, kan det innebære at du belaster feil og får økt slitasje i hoften din, og etter hvert trenger en hofteoperasjon.

Hvordan du har det psykisk, påvirker hvordan du har det fysisk og omvendt. Leger skal se hele pasienten – og det må vi få lov til. Ellers taper pasienten alltid.

BORDET ER VÅRT! Da jeg var liten, var det veldig populært med de såkalte «dette er ikke mitt bord»-vitsene; som for eksempel denne – hørt på båten: «Kelner, er det styrbord eller babord? Jeg vet ikke, det er ikke mitt bord».

Ikke alt kan løses under en konsultasjon, og av og til må man sende pasienten videre til andre. Fastlege og spesialister må samarbeide og utfylle hverandre.

Men denne «ikke mitt bord»-mentaliteten må ikke få være ledesnoren i helsevesenet. Dersom ledere i helsevesenet glemmer dette i iveren etter å holde budsjetter – ja da er det bra vi har yngre kolleger som trekker i bremsen. For pasientene som kommer til oss, er «vårt bord». Hele pasienten.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2018

Powered by Labrador CMS