Hvorfor er jeg fortsatt fastlege?

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

DE SISTE 20 månedene har vært en eneste lang tsunami av beskrivelser av Fastlegeordningens varslede sammenbrudd. Evalueringskonferansen i Tromsø 31. august 2016 var starten på en stadig mer omfattende beskrivelse og dokumentasjon av et fastlegekorps som fortviler over en ukontrollert økning i oppgaveporteføljen.

Kollegene har lenge bufret ved å komme tidligere på kontoret, løpe fortere gjennom dagen, og gå hjem senere på ettermiddagen. Men nå er det slutt på fastlegenes tålmodighet.

AVSKALLINGEN. Helsedirektoratets arbeidstidsundersøkelse, og senere Trønderopprørets undersøkelse av hva fastlegene gjør i løpet av arbeidsdagen, har til de grader dokumentert det fastlegene har kjent på gjennom flere år: Vi jobber altfor mye. Korpset er på ingen måte rustet for de oppgavene og forventningene som er tillagt oss. Resultatet er som forventet: Fastlegeordningen lekker i begge ender med manglende rekruttering og økt avskalling ved at erfarne kolleger slutter.

Til nå har vi nærmest sett et ignorant myndighetsapparat med et Kommunenes Sentralforbund, et Helse- og omsorgsdepartement og en helseminister i spissen som ikke på noen måte synes å ha skjønt alvoret. Fortsatt foreligger intet potent forslag til å redde fastlegeordningen.

DERFOR. Mens kolleger slutter rundt meg, blir jeg selv sittende. Hvorfor? Det viktigste er de daglige takknemlige tilbakemeldingene jeg får fra menneskene som oppsøker meg som fastlege. De kommer med all verdens store og små bekymringer om helsa.

Jeg kjenner de aller fleste: De behøver ikke fortelle hvem de er, jeg har sett dem før, jeg kjenner bakgrunn og familie. Jeg kan sette opp en ny konsultasjon om en dag eller fire dersom det er nødvendig, eller om fire måneder for den saks skyld. Eller jeg kan be dem ta kontakt ved behov.

TILLITEN. Jeg syns jeg har den beste jobben i verden.

Jeg blir vist en kolossal tillit ved å bli innvidd i de dypeste bekymringer og hemmeligheter de har gått og båret på gjennom livet. Ofte kommer de med problemstillinger, hvor jeg kan berolige og si at: «Nei dette behøver du ikke bekymre deg for». «Dette vil gå over». «Dette er vondt, men ikke farlig».

MULIGHETENE. Av og til må jeg si at «dette må vi undersøke videre», «beklager, dette bør eller kan du ikke fortsette med». Vi diskuterer oss frem til nødvendige undersøkelser og behandlingsmuligheter, og vi henviser videre ved behov.

Etter sykehusopphold kan jeg av og til hjelpe med å se nye muligheter, justere kursen og så videre.

I en jungel av ulike seriøse og useriøse tilbud om utredninger og behandlinger, kan jeg gi den enkelte råd om hva som kan være lurt og ikke lurt, nødvendig og ikke nødvendig.

LIVSKUNSTEN. Og alt jeg lærer av disse menneskene. Om hvordan det er å ha et godt liv med en vanskelig fortid, kroniske sykdommer eller funksjonstap. Jeg kan se hvordan livet går i kroppen til den enkelte. Jeg blir hver dag imponert over hvordan enkelte står til knes i vansker, men likevel står oppreist. Det er et hav av livskunst der ute.

Det er mye rutinepreget arbeid i hverdagen, men stadig dukker det opp overraskelser og nye utfordringer. Samtaler med enkeltpersoner er som en safari, vi vet aldri hva som venter rundt neste sving.

GRUNNMUREN. Så vet jeg også at jobben er viktig for samfunnet, den er helt sentral i helsetjenesten. Fastlegeordningen er grunnmuren. Fastlegene er portåpnerne til mer spesialiserte helsetjenester. En rekke undersøkelser viser at de legene som kjenner pasientene godt over lang tid, henviser færre pasienter til spesialisthelsetjenesten, enn leger som ikke kjenner dem så godt.

Dermed er det slik at dersom fastlegeordningen forvitrer, risikerer sykehusene å flomme over av pasienter som langt billigere og bedre kunne ha vært tatt hånd om av fastlegene. Og befolkningen mister sin faste lege.

ALVORET. I denne situasjonen blir jeg dypt fortvilt over å være vitne til sovende myndigheter og ministerium. Helseministeren har åpenbart hatt dårlige rådgivere. Men når skal han våkne? Kommer han til å våkne? Har det gått så mye prestisje i saken at han ikke tør våkne?

Jeg har fortsatt et ørlite håp. Forhandlingene om Normaltariffen er i gang. Og Landsstyremøtet i Legeforeningen åpner 29. mai. Helseministeren har meldt sin ankomst til den helsepolitiske debatten.

Får vi endelig se myndigheter og en minister som har skjønt alvoret? Vi er mange som venter i stor spenning.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 11/2018