Historier vi forteller

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

DEADLINE FOR denne spalten kom denne gang midt i multebærtida og sommerferien. Hva gjør man da? Jo, en lager seg en motiverende rammefortelling.

Fortellingen min ble slik: Ordene skulle modnes i takt med multene, bli revurdert på opp- og nedturer i fjellet, og de skulle farges av freden ved bålet. Det funket, de mildnet faktisk litt for hver feriedag som gikk.

FINURLIG VIRKNING. Kraften i en god historie er det som har holdt seg interessant gjennom fridager i sør og i nord. Historiene vi forteller til mange, til de få, til oss selv, de har en finurlig impact. Litteraturen vokser om hvorfor og hvordan innen mange disipliner. Ingen mangler vel erfaringer heller.

På jobben i Helsedirektoratet er det nok den avgrensede såkalte faktakunnskapen som oftest plasseres i høysetet. Men historier fyller møtene, dokumenter og rapporter. Heldigvis. Det synes nemlig å være gjennom historiene vi forteller at vi engasjerer, og når frem med hva som skjer og hva som står på spill.

På samme måte har gode historier blomstret på fine, ikke-digitale konferanser i sommer – som den nordiske i allmennmedisin i Stavanger og europeiske i helseøkonomi i Oslo. Sjekk gjerne #ncgp2022 og #EuHEA2022 på Twitter.

METODEVARIASJON. Mange av forskerne fokuserte på tallbaserte data. Men ofte endte de med deling av mer levende fortellinger og fortolkning av større sammenhenger enn de som de hadde undersøkt. Gjerne som respons på spørsmål. Tall kombinert med interessante historier ga bred impact til smalere funn.

Vi som lyttet, glemte nok da – som ellers – at disse rammefortellingene sjelden bygger på noe forskeren har undersøkt systematisk. De går langt utenfor mange stramme forskningsdesign og -tradisjoner.

Inkludering av flere metoder og perspektiv i en og samme studiegruppe, som observasjoner, intervjuer, dokumentgransking sammen med tall, brer heldigvis om seg. Såkalte «mixed methods» kan nettopp gjøre kunnskapen enda mer anvendelig og helhetlige forklaringer mye mer kvalifiserte.

– Pandemien viste oss at en utvidelse fra EBM til EBM+ trengs raskt, skrev Trish Greenhalgh med flere nylig i «Adapt or die» i BMJ, og gir gode eksempler.

HISTORIENS EIERSKAP. Vi som jobber med kunnskap og systemer, trenger ikke å se lenger enn til kolleger som undersøker pasienter, for bedre bredde. De lytter nøye til den som eier problemet – om det aktuelle, om tidligere problemer og erfaringer, arv og andre omkringliggende forhold samt undersøker kroppen og analyserer data fra blodprøver, røntgen og ultralyd med mer. Og pasienten er med hele veien. Hun eller han som skal gjøre mest for å bli frisk, eier sin historie.

For fortellingene virker i alle skapende samtaler om årsak og virkning, skade eller nytte, ulikhet og likhet, samtaler der vi mobiliserer engasjement for jobben som gjøres sammen.

I min favorittfilm, «Stories We Tell», fremstiller skuespilleren og regissøren Sarah Polley sin egen søken etter hvem som egentlig er hennes far. Via samtaler og utforskning av ulike kilder til hennes avdøde mors liv og sannsynlige skjebnesvangre sidesprang, opplever vi hvor ulikt de involverte ser på hva som er sikkert og sant. Til jul kommer Polley med flere modige perspektiver i «Women Talk». 

FØR – OG NÅ. I ferien hører jeg fortellinger om fortid som kan forklare nåtid og forme fremtid. Dersom vår gjenbrukte stuedør fra en liten grendeskole kunne fortelle fra sitt gamle ståsted, ville det ha vært om barn som delte lokal klokskap, og hva de eldre hadde sagt og lært dem. Det kunne være vanskelig å få gehør, for læreren var oftest sørfra, og boklige referanser var nok viktigere enn de relasjonelle og kontekstuelle.

I tillegg kom språket. Intelligente historier taper seg fort på fremmed tungemål. Lettere å tie stille? Hvilke fortellinger ble skapt i barna, og hva sa de videre om skolegang?

FORTELLINGEN – OG TILLITEN. Sterke nåtidige historier ligner litt: Skuffelser over offentlige etater der folk føler seg maktesløse fordi saken eller søknaden skal behandles digitalt, og ansvarlig saksbehandler kan ikke kontaktes. Fortellingen blir ikke hørt.

Taper vi tillit når vi prøver å effektivisere, bør vi tenke oss om. Dessuten: hvordan får vi realistiske forventninger til hverandre dersom staten oppleves som distansert og kald?

Moralen i en av mine tidligere historier blir refortalt slik: Vi bør lage tillitsfulle rom for å møtes og fortelle – et rom der vi både ser, utfordrer og omfavner hverandre.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven