Fra vugge til grav

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

HAN ER TRE år og løper selvsikkert inn på legekontoret. Men når det skal undersøkes, blir han blyg. Han kikker skeptisk bort på benken med papir-laken og krakken foran. «Du vet», sier mamma, «du har ligget på den benken mange ganger da var du inne i magen min. Da passet doktoren på deg, og det gjør hun fortsatt».

Treåringen gløtter opp, vurderer meg, benken og krakken. «Du kan ha på støvlene», sier jeg oppmuntrende. Han er raskt nede på gulvet, og med springfart kommer både han og støvlene seg opp. Ruller rundt, legger seg med armene langs siden som en tinnsoldat i stram giv akt.

Mor og jeg kikker på hverandre og smiler.

HELE LIVSLØPET. Én av gledene i et allmennlegeliv er å følge pasienter over tid. Arbeidsfeltet er bredt og favner hele livsløpet. Mange av oss har også gleden av å være familiedoktor for flere generasjoner. Et legesenter i Trondheim har synliggjort dette under mottoet «Fastlegekontoret hele livet».

Ikke sjelden er vi involvert i forberedelsen til nytt liv. Spiraler fjernes i trygg visshet om at her skal det bli barn. Noen ganger blir vi spurt om råd; når bør vi få en til? Ikke sjelden er det vår rolle å minne om prevensjon der vi ser at barn kan bli til – uten at det er ønsket. Når svangerskapet er et faktum, er vi blant dem som får vite det først. Ved tretthet og kvalme er veien til fastlegen kort. Noen ganger går det galt. Da forsøker vi å trøste og legge til rette for en god start på neste runde. Selv om spontanaborter er vanlig, er det tøft for den det gjelder. Drømmer og forventninger går i knas.

Den gravide kan selv velge hvem som skal følge henne i svangerskapet. Mange kommuner tilbyr kombinert oppfølging med fastlege og jordmor. Fastlegens styrke er at vi ofte kjenner kvinnen og familien fra før – og har oversikt over tidligere sykdommer og forhold av betydning når en familie skal oppstå.

SYKELIGGJØRING – OG KUNNSKAP. Å være gravid ikke er en sykdom, men likevel en periode i kvinners liv som innebærer store endringer, både fysisk, psykisk og sosialt. En viktig fastlegerolle er å unngå unødvendig sykeliggjøring. De siste årene har debatten gått høyt om i hvilken grad det er riktig å screene gravide for svangerskapsdiabetes. Allmennmedisinmiljøet har vært bekymret for den medikaliserende effekten når vi ikke vet nok om nytten av screening. Det finnes mye kunnskap om risikofaktorer som kan ha negativ innvirkning på fosteret, og risikofokuset i svangerskapsomsorgen er økende.

Mange førstegangsfødende er bekymret og usikre. Mens gravide for 20 år siden fikk et hefte med informasjon, møter dagens gravide en jungel av informasjon på nett. Mange gravide gir uttrykk for at de ikke får den oppfølgingen de har behov for, forsterket av pandemien. Fastlege og NTNU-stipendiat Christine Agdestein i Trondheim er i gang med å kartlegge kvinners erfaringer med barseloppfølging hos fastlegen, mens hovedoppgavestudenter på legestudiet ved NTNU samler informasjon om gravides bekymringer. Vi håper forskningen vår kan bidra til bedre omsorg på sikt.

TILGJENGELIGHET – OG TRYGGHET. På samme måte som fastlegen ofte er med i begynnelsen, er bistand ved livets slutt viktig. En spørreundersøkelse som Anne Fasting ved NTNU har utført, viser at halvparten av fastlegene opplever å ha en sentral rolle i palliasjon. Samtidig har hver fastlege i gjennomsnitt bare en slik pasient hvert tredje år, noe som er utfordrende når kompetanse skal opprettholdes.

For mange år siden var jeg involvert i et forløp med en pasient med ALS. Jeg husker at sykehusspesialisten sa til meg etterpå at «nå kan du ALS!». Selv tenkte jeg at det kom til å bli lenge til neste gang. Slik det er med de fleste sjeldne sykdommer i allmennpraksis. Fastlegens styrke ligger da andre steder; gjennom å kjenne pasient, familie og kommunens samarbeidspartnere.

Mange fastleger gjør seg dessuten tilgjengelig utenom arbeidstid. Jeg har god erfaring med å gi mobilnummeret mitt til pasienter i palliativ fase. Avtalen er at de kan ringe utenom kontortid. Selv om jeg ikke kan komme, kan jeg bistå med råd. Ofte er det bare en prat som trengs, en sjelden gang en telefon til apotek, sykehus eller legevakt. Det handler om å skape trygghet. Og er det noe jeg tror fastleger er gode på, så er det akkurat det.

FRA VUGGE TIL GRAV. Mot slutten av dagen har det kommet til et nytt oppdrag. En gammel pasient er død. Dødsleiet ble rolig – og i hjemmet – slik pasienten ønsket. Helsetjenesten har vist seg fra sin beste side; primærhelsetjeneste og sykehus har samarbeidet godt. Hjemmesykepleien har stilt opp dag som natt. Familien er samlet i stua, lave stemmer og tente lys. Pasienten hviler fredelig i senga med favorittskjorta på. Kondolanse og samtale før syning og dødsattest fylles ut.

I bilen på vei hjem tenker jeg at jeg er heldig som får komme så tett på livet, både i begynnelsen og slutten, fra vugge til grav.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 05-utgaven