Fortsatt «verdens beste jobb»

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

I FLERE ÅR har det vært skrevet mye om utfordringene knyttet til det å være fastlege. Til tross for at ordningen rangeres svært høyt blant folk, merkes et stadig økt press som gjør at primærhelsetjenesten knirker i sammenføyningene.

Det ropes varsku om erfarne fastleger som forlater et synkende skip. Unge leger kvier seg for å stige ombord. Det kjennes uvirkelig at rekruttering er et problem til et fag og en jobb som i så stor grad utfordrer og beriker på så mange plan. Når så mange unge leger har latt seg skremme, er det virkelig på tide å gi et mer nyansert bilde av også de positive sidene ved livet som fastlege.

PARADOKS. Hvis man skal beskrive fastlegejobben, er det lett å bruke store ord og bli pompøs. Arbeidshverdagen preges tross alt av påminnelser om at man kan utgjøre en forskjell for mange mennesker. Det er ikke alle forunt å ha en jobb der dette er like synlig. Man beholder en faglig bredde og variasjon. De mange positive sidene ved fastlegeyrket ser ut til å drukne i dagens mediebilde.

Ropene om hjelp fra fastleger i spagat mellom pasienter og byråkrati ser paradoksalt nok ut til å ha bidratt til manglende rekruttering til verdens beste jobb.

UTEN SIDESTYKKE. Som fastlege møter man et bredt og usortert spekter av mennesker i ulike livsfaser.  Dette mangler sidestykke i de andre spesialitetene. Man får mulighet til å følge dem gjennom både gode opplevelser og vanskelige utfordringer, og vil ofte kjenne til både familie, arbeidssituasjon og miljøet som omgir dem. Kontinuiteten i lege-/pasientforholdet bidrar til å skape en helt unik plattform til å tilegne seg en helhetlig forståelse av et menneske.

Muligheten til å sette sammen brikker i et menneskes liv over tid, gjør at man får økt forståelse og oppmerksomhet omkring samvariasjon av miljømessige belastninger, sykdommer og symptombilder. Når man har kjent en pasient lenge, kan man lettere fange opp endringer som kan være avgjørende for tolkningen av helsetilstanden.

LAVERE DØDELIGHET. Nettopp kontinuiteten har i årevis vært omtalt som ett av allmennmedisinens viktigste karakteristika. I oktober i år ble det i British Journal of General Practice publisert en studie av Hogne Sandvik med flere. De konkluderte med at pasienter som har hatt den samme fastlegen i mer enn femten år, har 25 prosents lavere mortalitet enn pasienter som har hatt samme fastlege i ett år eller mindre.

Videre så man at førstnevnte gruppe hadde 28 prosents mindre sjanse for å bli innlagt på sykehus. Det er korrigert for pasientens kjønn, alder, utdanning, bosted, fødeland, sykelighet og antallet fastlegebesøk. Det er også korrigert for ulike aspekter ved fastlegen, som kjønn, alder, spesialisering i allmennmedisin, listelengde og ledig kapasitet. Studien har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Fra et fastlegeperspektiv er den ikke overraskende.

ET FRYNSEGODE. Vi opplever daglig eksempler på hvordan langvarig kjennskap til pasienter hjelper oss i vurderingen av deres helsetilstand.

Mange oppfatter det å være «spesialist i det generelle» som en selvmotsigelse. Detaljkunnskap innen et område vil nødvendigvis alltid være mer solid forankret hos den aktuelle spesialisten. Allmennlegens spesialitet er breddekunnskap og -forståelse –og evne til å pusle sammen brikker fra systemer i og utenfor pasienten.

Å ha et yrke som innebærer nærhet til mange personer i ulike livssituasjoner bidrar til økt forståelse for menneskers styrker og svakheter. Dette styrker kjærligheten til mennesket. Kan man ønske seg et bedre frynsegode?

SELVSKUDD? Vi må håpe at en ny regjering kan jobbe sammen med oss og sikre bedre vilkår for fastlegene. Vi kan ikke miste en ordning som så åpenbart sikrer befolkningen bedre helse, og som samtidig er samfunnsøkonomisk uovertruffen. Fastlegene behandler 80–90 prosent av pasientene, men står for kun omkring fem prosent av helsebudsjettet. Uten en solid fastlegeordning vil sykehusene raskt knele.

Selv om vi er samstemt om betydningen av ordningen, kommer vi ikke bort ifra at endringer tar tid – og skremselspropagandaen ser ut til stadig å få bedre fotfeste. Vi fastleger ser nærmest ut til å ha skutt oss selv i foten ved å varsle krise. Det er selvfølgelig ikke vårt ønske å skremme unge leger bort fra faget. Derfor kan det ikke understrekes nok: Fastlegejobben kan fortsatt anbefales på det varmeste.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven