Flott å være spesialist på det vanlige

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

«DU SKULLE IKKE heller ønske at du var spesialist da? Bli skikkelig god i noe?»

Ordene kommer fra en velmenende pasient som har fått snakke seg varm under dagens småkirurgi. Vi har allerede vært innom været og lokalpolitikken, mens lokalanestesien har fått virke og skalpellen har gjort jobben. Nå gjenstår bare suturene.

«Ja, jeg er jo på en måte spesialist da», hører jeg meg selv si litt famlende – «i allmennmedisin».

Det blir stille under den sterile duken. Ytterligere forklaring trengs. Jeg fortsetter: «Ja du vet – spesialist på det vanlige».

Det humres fra under duken: «Spesialist på det vanlige – går det an da?».

DET VANLIGE. Mange allmennleger kan nok kjenne seg igjen i forsøket på å beskrive egen spesialitet. I begynnelsen av yrkeslivet har mange også kjent på følelsen av utilstrekkelighet – at man burde ha kunnet mer. Jevnlige debatter om forbedring av helsevesenet inneholder ikke sjeldent innspill som «allmennleger burde kunne mer om diabetes», eller de skulle ha visst mer om eksempelvis tretthetssyndrom, inflammatoriske sykdommer og kjønnsbekreftende behandling.

Men hva er egentlig allmennlegens spesialkompetanse? Og er det rimelig å kreve at vi skal kunne mer, om stadig flere spesialfelt? En allmennlege skal først og fremst ha bred kunnskap om de vanligste helseplager og sykdommer som oppstår i den generelle befolkningen. «Det vanlige er vanligst!» lærer legestudentene i allmennmedisin-terminen, og oppfordres til først å tenke på hester når de hører hovtramp. Medisinske sebraer er tross alt sjeldne, selv om angst og fokus i legestudiet kan skape en annen illusjon.

DET SJELDNE. Allmennlegen vet selvfølgelig at det sjeldne også forekommer; det er alltid på plass i bakhodet. Mange journalnotater avsluttes med varianter av RVFMB – Re-kontakt ved forverring eller manglende bedring.

Sikkerhetsnett er viktig og nødvendig når man jobber i en uselektert populasjon. Hvert år er det over 14 millioner konsultasjoner ved norske fastlegekontor, og det meste løser vi helt selv. Om lag halvparten av alle konsultasjoner handler om 20–30 ulike problemstillinger. Det er det mulig å lære seg godt, noe som sørger for god flyt i arbeidshverdagen.

Mer utfordrende er det at den andre halvparten kan favne flere hundre ulike problemstillinger. Her må det åpenbart en annen tilnærming til.

KUNNSKAPSNIVÅET. Hvor lista skal legges for allmennlegens minimumskunnskap innen hvert enkelt spesialfelt, vil alltid være gjenstand for diskusjon. Jeg skulle heller ha sett at vi fokuserte mer på hva som er allmennlegens fremste spesialkompetanse: Vi er eksperter på å gjenkjenne det normale, inkludert alle rare variasjoner av normalitet; en avgjørende kompetanse for å unngå unødvendig sykeliggjøring og henvisning.

Vi er gode på å fortolke og sile strømmen av informasjon – skille mellom snørr og barter. Folk lurer på så mye rart og søker naturlig nok førstelinjehelsetjenesten. «Hvorfor gjør det vondt der – jeg kan ikke huske å ha slått meg?» «Det klikker i kjeven når jeg gaper høyt – hva kan det være?».

I en travel hverdag kan man iblant kjenne på en anelse utålmodighet over bagatellmessige problemstillinger som bringes til torgs.

BAGATELLMØTENE. Den svenske allmennlegen Magnus Eriksson, kjent fra TV-programmet «Kvartersdoktorn» på SVT, har reflektert over det han kaller for «bagatell-møter» i allmennpraksis. I stedet for å irritere seg, har han oppdaget verdien av slike møter: «Det er gjennom å treffe pasientene ved de små bagatellmøtene at man plutselig forstår dem – den dagen det er alvor!».

En viktig allmennlege-spesialkompetanse er visselig å kunne sortere ut de få som er alvorlig syke, og reagere i tide på røde flagg. Da hjelper det å kjenne pasienten fra før, som person. Som å vite at Ola på 75 år vanligvis ikke bruker store ord, så når han dukker opp på legekontoret og sier at han er «litt småklein», bør du spisse ørene.

SISTESKANSEN. Allmennlegen er også en av få som er der over tid – som vitne og ledsager – når sykdom ikke kan helbredes, eller som siste skanse, når pasienten er gitt opp av spesialisthelsetjenesten. Vi spøker med det av og til: «Jammen ble det for vanskelig for sykehuset; de måtte sende ham tilbake til fastlegen!» Det er en spesialkompetanse det også; å klare å stå i det over tid med slike pasienter – å forsøke se det enkelte problem i en større sammenheng. Ikke minst forstå når det er livet selv som gjør syk, og gjøre det beste ut av det.

«Så, du liker jobben din da?»

Pasienten under duken gjør et tappert forsøk på å gjenoppta samtalen. Jeg kikker ned på de fem blå fiskesnøreknutene som danner en passelig rett linje, ikke helt i utakt med Langers hudlinjer.

«Ja visst, jeg ville ikke ha byttet med noen sykehusspesialist. Det er faktisk ganske flott å være spesialist på det vanlige».

Referanse: Cooke G, Valenti L, Glasziou P, Britt H. Common general practice presentations and publication frequency. Aust Fam Physician. 2013 Jan-Feb; 42 (1-2):65-8.

Dagens Medisin 04/2020, fra Legeliv-spalten, i Kronikk og debatt-seksjonen