Ett årsverk: 1000 pasienter

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

ENDELIG ER DET politisk interesse for Fastlegeordningens fremtid. Etter Erfaringskonferansen om Fastlegeordningens første 15 år i Tromsø i fjor høst, har det kommet en strøm av fortvilte innlegg fra fastleger landet over om økende arbeidsmengde og sviktende rekruttering.

Etter at 30 fastleger i Trondheim skrev i Adresseavisa i sommer at «du kan miste fastlegen din», har det tatt helt av. Trønderopprøret var et faktum, og det har siden kokt i sosiale medier. Så langt har det hele kulminert med Debatten på NRK1. Heia Trondheim!

FOR DØVE ØRER. Situasjonen er i korte trekk slik: Fastlegene har fått økte oppgaver gjennom tre store endringer: Samhandingsreformen, Fastlegeforskriften og økte forventninger i befolkningen. Til tross for iherdige forsøk fra de allmennmedisinske foreningene og moderforeningen de siste ti år, er det ikke tilført friske midler. Foreningene har talt for døve ører. Staten terminerte trepartssamarbeidet og sentrale deler i avtaleverket ble aldri fulgt opp. Myndighetene har ikke villet øke kapasiteten, bare oppgavene og forventningene.

Så langt har fastlegene bufret de økte oppgavene ved å komme tidligere på kontoret, forlate kontoret senere, og løpe fortere.

FORGUBBING. Situasjonen måtte ende med et brak. Og det er i ferd med å skje. Samvittighetsfulle leger kommer i en umulig skvis mellom behovet for å gjøre et skikkelig arbeid for den enkelte, og en innboks som aldri tar slutt.

Dette har ført til at Fastlegeordningen nå lekker i to ender. Erfarne fastleger slutter samtidig som rekrutteringen svikter. Det gir en faretruende forgubbing av fastlegekorpset, og ordningen kan rakne i løpet av meget få år. Helseministerens forslag om Primærhelseteam løser på ingen måte dette problemet.

Da er Helse-Norge ille ute.

FLERE FASTLEGER! Løsningen er åpenbar, det må tilføres friske midler og flere fastleger. Og da snakker vi ikke om noen titalls millioner. Men hvordan komme dit? Det er politisk velvilje til å styrke Fastlegeordningen, men når alt kommer til alt, tror jeg det er få som vil avgi penger.

Jeg tror vi må starte med å revidere anslaget for hva som anses for å være et fastlegeårsverk. I dag defineres et årsverk som 1500 pasienter, det vil si 300 pasienter per kurative ukedag. Dette er et over 20 år gammelt anslag, og forutsetningene er dramatisk endret siden den gang.

Samhandingsreformen har gitt oss et mye større ansvar for dårlige pasienter. Myndighetene har gitt oss et helt annet oppfølgingsansvar for pasientene både gjennom Fastlegeforskriften og en flom av nye og mer ambisiøse retningslinjer. Endelig har befolkningens forventninger og bruk av helsetjenester som en følge av en rekke samfunnsfaktorer, endret seg betydelig.

KREVENDE. Da Fastlegeordningen ble innført i 2001, hadde jeg 1700 pasienter på lista og overkommelige dager. Nå har jeg ansvar for cirka 1100 pasienter og arbeider mer enn noensinne. For å få friske midler inn i systemet, må årsverksanslaget være realistisk. Muligens bør tallet være under 1000, men vi er et eller annet sted i dette området.

Dette er en særdeles krevende tid for foreningene våre, spesielt AF og moderforeningen. De skal være veldig fornøyde med grasrotopprøret som er under oppseiling, og med Trønderopprøret i spissen. Det gir et solid grunnlag for nødvendig kontakt med myndighetene. Foreningene må nå manne og kvinne seg opp til å ta ledelsen i dette arbeidet.

DET HASTER! De endelige økonomiske innretningene av tilskudd og refusjoner må foreningene utforme i samarbeid med myndighetene. Ordningen med utdanningsstillinger og -hjemler må breddes. Etablerte fastleger må sikres en overkommelig arbeidsmengde, nødvendig økonomisk trygghet og tro på fremtiden. Og det bør ganskesikkert opprettes en del fastlønte fastlegestillinger.

Veldig mye står på spill. Det begynner ikke å haste. Det haster.

PS. Idet jeg er i ferd med å sende inn denne artikkelen, leser jeg at Arbeiderpartiet går inn for et milliardløft for Fastlegeordningen. Det er meget lovende: Nå er det om å gjøre for foreningene å bruke det politiske momentet som er her.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 20/2017