En balanse mellom rollen som hjelper – og som systemvokter

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

«INGEN SKAL lenger måtte stå med lua i hånda», sa Einar Gerhardsen. Den tidligere statsministeren og landsfaderen siktet til oppbyggingen av velferdsstaten Norge i etterkrigsårene. Norge har et system som er ment å trygge alle når de trenger en hjelpende hånd fra samfunnet. Dette er blant faktorene som bidrar til at landet vårt stadig rangerer høyt på lister over land som er gode å bo i. Sannsynligvis er det umulig å skape et slikt system uten at det finnes muligheter for at det misbrukes. Dette betyr ikke nødvendigvis at systemet er galt.

I en kronikk i Aftenposten uttrykker den nyutdannede legen Maria Due stor frustrasjon over det hun mener er løgnaktighet hos pasienter som misbruker velferden vår. Det er ikke vanskelig å forstå hennes perspektiv: Fastlegehverdagen er travel, og det er ofte vanskelig å finne tid til samtalen som en forespørsel om sykmelding vanligvis krever.

UTGANGSPUNKTET. Grundig kjennskap til pasientene gjør situasjonen enklere. Som fastlege har man en unik posisjon til å bli kjent med et menneske over tid. Man kjenner etter hvert deres styrker og svakheter, vet kanskje om utfordringer knyttet til familie, venner, arbeidsgiver og kolleger – og har inngående kjennskap til tidligere sykehistorie. Dette gjør det betydelig enklere å kunne ta et raskere standpunkt til behovet for en sykmelding.

Noen pasienter presser seg selv altfor langt før de vil godta en sykmelding, mens andre gir opp lettere og har en formening om at fravær fra arbeid vil løse det meste. Ofte vil det være behov for å motivere pasienten til en viss grad av arbeid da vedkommende kanskje står i fare for å falle ut av arbeidslivet. En slik prosess er sjelden vellykket hvis utgangspunktet er mistro og overformynderi, snarere enn forståelse og motivasjonsarbeid.

Se også: Vi bidrar til å utvikle fobi mot plager og symptomer

BALANSEN. I fastlegerollen må man stadig balansere mellom rollen som hjelper – og som vokter av et system. Det er essensielt at man i kommunikasjonen med pasienten skaper rom for best mulig forståelse av plagene til vedkommende. Pasienten kan ofte ha forventninger om både diagnose, utredning og tiltak. Når disse ikke sammenfaller med god medisinsk praksis, er det vår oppgave å formidle og handle etter hva vi mener er hensiktsmessig.

I en hverdag med tidspress er det enkelt å gi etter for ønsker om diverse utredninger, medisiner og sykmeldinger. En slik falitt vil imidlertid undergrave vår rolle i helsevesenet.

KARENSDAGEN. Ifølge flere undersøkelser ligger Norge høyest på statistikken over sykefravær. Årsakene til dette er selvfølgelig sammensatte, men lønn fra første fraværsdag har fått mye av skylden for at tallet er så høyt.

Land som har innført karensdag eller karensavdrag, har registrert betydelig reduksjon av sykefraværet. Videre spiller det trolig en stor rolle at vi her til lands får utbetalt full lønn i opptil 52 uker når vi er syke, mens mange andre land reduserer utbetalingene fra dag én. I tillegg har vi en relativt liberal ordning med egenmeldinger.

FRUSTRASJONEN. I et velferdssystem der vi ønsker å fordele godene, kan det være provoserende at noen ser ut til å melke systemet på bekostning av andre som tar sin del av felles sjau. Dette må vi holde unna pasientmøtene. Vår oppgave er å se den enkelte.

Vi kan ikke la frustrasjonen over et system prege forståelsen av én person. Kommunikasjon er toveis, og en pasient vil snart fornemme mistro slik at dette farger møtet mellom pasient og lege. Da kan det raskt komme til uttalelser som «en venn sa jeg skulle ta en sykmelding» – fordi man kjenner behovet for noen å støtte seg på

Arbeidet med sykmeldinger er ett av et utall eksempler på verdien av en fastlegeordning der forholdet mellom pasient og lege preges av kontinuitet.

FREMTIDEN. «Engangsleger» kan sjelden ha grunnlaget for å vurdere behovet for sykmelding, særlig ikke i situasjoner der sykdomsbildet er mer komplekst. En forespørsel om sykmelding kan raskt ekspederes, og vil være en lettvint inntektskilde så lenge det ikke stilles for mange spørsmål.

Hvis engangslegene skal prege allmennhelsetjenesten i fremtiden, må vi trolig finne nye løsninger på ordningen omkring sykefravær. Igjen er det sannsynlig at pasienten blir den lidende part.

Som leger forvalter vi et system som fordrer en sunn skepsis. Det er likevel viktig å ta innover seg at mistro er et svært dårlig utgangspunkt for god legegjerning. Vi har et velferdssystem i verdensklasse som må vernes om slik at folk heller ikke i fremtiden må stå med lua i hånda.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 14-utgaven/2021