Du må se det mennesket du har foran deg

LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen

FØRSTEÅRSSTUDENTENE på medisin i Bergen har alvorlig syke mennesker som læremestre. I faget Pasientkontakt lærer de hva hjernemetastaser, nyresvikt, blindhet, rus, depresjon, fatigue, genetisk sykdom, slag, nakkebrudd, incest og krigstraumer kan gjøre med et liv. Fire studenter inviteres inn i et hjem. Senere kommer pasienten i auditoriet, møter studentene «sine», og sammen formidler de til resten av kullet hva sykhet handler om.

I går møtte de Bjørn på 59 og Adele på 47 år (historiene er konstruert). Bjørn bor alene, er godt utdannet, nå uføretrygdet på grunn av autoimmun leversykdom og leddgikt.

Det verste er trøttheten som følger med sykdommen, sier han. Men den er det knapt noen som forstår. «Ja, jeg er også kjempesliten» pleier folk å svare. Derfor har han sluttet å nevne det.

DE SMÅ GLEDER. Bjørn får studentene til å le. Han forteller at han er blytung og verkende om morgenen, og ofte tenker at det ville være fint å bare bli liggende i den varme sengen til han dør. «Men så må jeg jo gjerne på do, og det forandrer saken, rekker ikke å dø da. Eller katten hopper opp på meg for å få kos, og så glemmer jeg hele prosjektet. Jeg er jo ikke deprimert. Og når jeg først er oppe, må jeg gå tur med hunden. Og der ute treffer jeg folk, og er jeg heldig blir de med oss i skogen».

Før undervisningen begynner, har Bjørn skrevet på den store tavlen: «Vil du ha et godt liv, må du finne de små gledene».

Når studentene spør hva han håper å få av en god lege, sier han uten å nøle: «Legen må se meg!»

SPREKKEN. Adele har klangfull stemme og stor ro. Hun er uvanlig elegant, ser frisk ut. Kanskje aner vi en skygge i blikket. Når hun snakker, er det velformulert, reflektert, presist. En av studentene tar ordet først og introduserer Adele til salen: «Vi vil ikke gi dere Adeles diagnoser, for de sier ingenting om hvem hun er, hva hun har opplevd, hva hun har å lære oss. Adele, vil du begynne med å fortelle om barndommen din?»

I den neste halvtimen får vi historien om hvordan den begavete og rastløse jenten fra Bergen begynte å sniffe bensin i 13-årsalderen, tok amfetamin som 16-åring og levde to tiår på kjøret i København som prostituert heroinist. Hun forteller om barnet hun bar frem, Ronja som døde syv måneder gammel av et arvelig syndrom, men hvor diagnosen ble forsinket fordi legene antok at skadene skyldtes mors rusing, tross rene urinprøver gjennom svangerskapet.

Hun forteller om dagen da Ronja døde, og hun ble sittende alene i korridoren i timevis, til hun flyktet ut av sykehuset og gikk på en ny, mangeårig sprekk.

FORAKTEN. Med sin avdempede stemme beskriver Adele forakten hun møtte i helsevesenet, årelange erfaringer av å systematisk ikke bli trodd og respektert, ikke møtt med vennlighet, ikke få omsorg, ingen nysgjerrighet på hvem hun var – «bare en junkie». Vi hører om legen på Haukeland som på åpent venterom ikke ville hilse på henne før han hadde tatt på seg hansker, «for du er jo ikke testet for hiv». Og vi hører om den ene allmennlegen som ga henne resepter i bytte mot seksuelle tjenester.

Så møtte hun en miljøarbeider som trodde på henne – og ikke ga opp. I dag, ti år etter at hun kuttet ut metadon, er Adele ansatt i Bergens rusomsorg.

Studentene i salen er berørt. De har mange spørsmål. Ett av dem er: «Hva kan vi gjøre når vi som leger møter disse pasientene?» Adele er ikke i tvil. «Du må se det mennesket du har foran deg».

EMPATIEN. To ganger på to timer får studentene samme formaning, sprunget ut av ulike skjebner. Vi lar dem summe i smågrupper – «hva kan vi som leger gjøre for at pasienten skal føle seg sett?». En skog av ivrige hender går i været: «Det handler mye om kroppsspråk, at du faktisk ser, møter blikket. Ikke er på pc-en. At du kan være stille, at stemmen din har en varme. Det handler om å tenke over hvordan man selv ville ha hatt det i en sånn situasjon, og bruke ord som viser medfølelse, kanskje bare et «oi» eller «så trist. Hvis jeg er ekte nysgjerrig på hvem jeg snakker med, tror jeg hen vil føle seg sett».

Empati er begrepet Bjørn og Adele løfter frem som det viktigste leger kan gi. Bakteppet er at leger også kan sin biomedisin, noe norske pasienter og studenter tar for gitt. Empatien derimot, er noe generasjoner av leger har sett på som et personlig talent, ikke noe man kan lære.

Nå lærer medisinstudentene dette i det første studieåret.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2019