– Du har lov til å bli sint

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

«JEG HAR GJORT dette i affekt. I et raseri. Og jeg er av natur ikke en rasende person. Jeg har god sinnemestring», sa Erik Poppe i et Aftenposten-intervju om filmen Utøya 22. juli. Filmen om Per Fugelli laget han derimot ikke i affekt, men av respekt.

Mange av oss vil se begge filmene – for å ta inn klokskapen til den spesielle legen Per og for å utsette oss for bestialske gjerningers realitet. Sterke filmer på diametralt forskjellig vis, om to motpoler av virkelige liv. Den første viser slutten på et virke preget av tro på det gode – i og mellom – mennesker. Den siste viser det katastrofale resultatet av det motsatte. Pasientene vi møter, vil være sted i mellom disse to.

SANNHETEN. Margreth Olin mener at jo ærligere og mer nådeløst du forteller, desto mer allmenngyldig blir det. Få har fått strippet sannhet til å dirre som henne – om kropp, om eldre, innvandrere, barns læring gjennom lek og om Joralf Gjerstad. I filmen Mannen fra Snåsa er det stemmene til han selv og pasientene som gir oss forklaringene. Slik jobber også Deeyah Kahn, verdensberømt for filmer om æresdrap, jihadister og nynazister.

Vi trenger å se sannheten i hvitøyet, også den ubehagelige. Det er så lett å trekke seg unna og inn i privilegerte bobler. Modige øyeåpnere – ja, takk!

SINNET. For noen handler viljen til drama også om avhengighet. Adrenalinet de får i en setting der ting står på spill, gir et kick. Viten om vår hang til ulike stimuli er voksende, også om enkeltes trang til jevne doser av mistenksomhet og harme. De holder sine emosjonelle sår sånn passe åpne. De liker at hodet spinner rundt heftige minner fra kamp der de følte seg som en vinner, og de trekkes mot konflikt for å oppnå følelsen av kontroll på sitt.

Sinne er nemlig både den mest forførende og den mest avhengighetsskapende følelsen av alle, ifølge psykologen Leon F. Seltzer. Når man er sint, frigjøres noradrenalin og det hormonet demper smerte. Seltzer mener at mennesker med mye sinne nesten uten unntak har problemer med eget selvbilde. Følelsen av ikke å være god nok er vond – og må dempes. Det amfetaminliknende stoffet adrenalin gir følelsen av å være sterk. Velværet tiltar dessuten hvis man opplever å mestre noe krevende.

RASERIET. – Raseri er oftest en sekundærfølelse til frykt, fortsetter Seltzer. Følelsen av engstelse kan gå lynraskt over i sinne. Tenk deg en nestenulykke i trafikken: Umiddelbart redd – så fly forbannet. Spør deg derfor om hva du selv eller den andre er så redd for neste gang hissigproppen fyker i taket.

Hvem som blir avhengig, er knyttet til sårbarhet og dose. Det er lov å rase uten å bli mistenkt for å være adrenalinjunkie som trenger det som dekke over egen sårhet. Men mange kan bli bedre på å mestre sitt sinne. Hva gjør de som jobber med drama?

URETTEN. Margreth Olin laget filmen om Joralf fordi hun selv trengte å jobbe med en god hjelper, etter mange år med fokus på det vanskelige. Forfatter og økonom Kathrine Aspaas endret totalt strategi som trist og sliten kritisk journalist. I stedet for å fortsette å skrive skarpe analyser bygget på mistillit og jakt etter feil, skrev hun bestselgeren Raushetens tid. Siden har hun vist frem samfunnsgevinstene av å satse på tillit, være feiltastisk – ærlig om egne feil – og alt det som skaper god energi. Deehya Kahn lager Sister-hood, et verdensomspennende nettmagasin for kvinnelige, muslimske stemmer.

I Poppes film Tusen ganger god natt, lar han skuespiller Juliette Binoche fortelle om sinne. Til sin tenåringsdatter forteller hun at hun alltid har reagert kraftig på urett, men jobber nå med sitt raseri. I krigssoner fotograferer hun det vonde – fryktløst og fullt av adrenalin – langt fra sine kjære, som savner henne. Filmen slutter med at hun ikke klarer ta bilder når motivet er en ung, kvinnelig selvmordsbomber på alder med hennes egen datter.

RAUSHETEN. Per Fugelli ble også sint, men skapte noe godt når han formidlet tanker om gudestoff og flokk. Han skrev, skrev igjen, knøt sløyfe, øvet seg på å tale og gikk så ut og beveget oss alle. Han brukte det norske språk som våpen i sine kamper for Vi-samfunnet. Slik vi hører Winston Churchill gjøre i vinterens biografiske drama om ham. De snakket både til og med folk.

Poppe sier at Per Fugelli var en av de rauseste menneskene han har møtt.

– Du vil bli sint på pasientene, sier fastleger jeg har intervjuet til Utposten, så bruk det konstruktivt og bevisst.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 06/2018