Dosenes betydning

KOMMENTAR: Jana Midelfart Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, leder av Norsk nevrologisk forening, professor ved VID Høgskole og fylkespolitiker (H)

«SUKKER ER jo gift», sa han litt strenge endokrinologen og tittet misbilligende ned i handlevognen min. Til da hadde passiaren vært ganske utvungen. Bak munnbind hadde vi samtalt lett om koronasituasjonen, og hvorvidt man hadde fått vaksine (han)/ikke fått vaksine (jeg). Men da vi kom til temaet «helgemat» og jeg nevnte at jeg tenkte å bake en kake, så var vi der, gitt.

Jeg stammet frem noe om at vi i min familie definitivt gjør forskjell på hverdag og fest; at det ikke vanker godsaker på daglig basis. Jeg kan til og med ha sagt noe som at «mannen min mener at vi spiser så mye grønt og sunt i vår familie at han formelig kjenner hjørnetennene vokse».

Bare det at jeg skriver dette her, viser hvor viktig det er å motbevise forestillingen man kunne ha fått om meg som en sukkeravhengig, usunn konsument.

DOSERING. I nevrologien snakker vi ikke mye om sukker, men mye om alkohol og røyking: Det siste er altså alltid galt. Forståelsen av at «det som er bra for kroppen, også er bra for toppen», som kollega Ole-Petter Hjelle sier, er nok i ferd med å synke inn. Ved de fleste sykdommer kommer vi ofte ikke til målet med medisiner alene. Lykkes vi derimot med det «ikke-medisinske» i tillegg, som søvn, kosthold og ikke minst trening, blir resultatet så mye bedre.

Også her spiller dose en rolle. Hvis du etter en lang inaktiv periode legger ut på en hard joggetur i motbakker, er det ikke til å undres over at du dagen etter har muskelsmerter av en annen verden – og føler deg sykere enn noen gang før. Harde muskler som har stått spent i årevis, reagerer på å bli beveget på og tøyd. Iblant forteller jeg pasientene at hvis jeg hadde gitt dem høyeste dose av blodtrykksmedisin mot migrene eller medisin mot epilepsi straks – og hoppet over anbefalt opptrapping – ville de ha kjent seg syke og utenfor. Det betyr ikke at medisinen er feil eller at trening ikke er noe for dem. Men gradvis opptrapping av både medisin og fysisk aktivitet, og gradvis omlegging av kost, både tåles og fungerer best på sikt.

MÅLRETTING. Både valg av type og dosering av medisin og «ikke-medisinske» tiltak må gjøres med omhu. Noen tåler høye doser og må ha det for å få effekt, andre kjenner ubehag og virkning på langt mindre dosering. Enkelte medisiner skal noen bare ikke ha, som noen epilepsimedisiner der depresjon er kjent bivirkning hvis du pasienten har vært plaget av dette tidligere. Likeledes avhenger den riktige doseringen av hvordan du har det ellers i livet ditt; hvor mye du veier og om du har andre sykdommer.

Også i livet ellers er det viktig å finne riktig dosering, som for koronatiltak. Under pandemien har vi lært at samme prinsipp gjelder her: For mye, eller for lite, kan bli veldig galt. Vi blir –og må i større grad – bli flinkere til å målrette det vi gjør for å unngå at nye problemer skapes. Akkurat som en banal urinveisinfeksjon ikke straks skal behandles med det mest bredspektrede antibiotikum tilgjengelig - kan heller ikke stenging av skoler og idrett være det man refleksaktig utløser når smitten øker. Prisen blir for høy for barn og unge, og da er dosen ikke adekvat.

SUKSESSOPPSKRIFT? Lokalt tilpassede tiltak, bruk av verktøy som munnbind og reiserestriksjoner, kan muliggjøre bruk av hammer i stedet for slegge. Å prøve lokalbehandling før du tar hele kroppen, er ofte et godt prinsipp.

Av og til møter man forestillingen om at det å øke en dose av noe som allerede fungerer, kan gi enda bedre effekt. Men som de fleste hobbybakere vet, er ikke en drastisk økt sukkermengde en garanti for suksess, snarere tvert imot.

Under pandemien har telefonkonsultasjoner fått et oppsving. Dette er ofte et godt substitutt for fysiske konsultasjoner, om enn ikke alltid. Utfordringen kan oppstå når en kvinne med Parkinsons sykdom forteller om hvor mye hun har stivnet til. Da skulle du ha kjent på håndleddene hennes, sett hvordan hun går og testet balansen – noe som vanskelig lar seg gjøre via sykehustelefonen.

OVERDOSERING. Ansporet av suksessen med telefonkonsultasjoner, og med bekymring for ventetider og fristbrudd, har noen foreslått at man – i tillegg til de ordinære polikliniske pasientene – også skal sette opp telefonkonsultasjoner i lunsjen til legene. Mellom skiver med hvitost, spørsmål fra kolleger, forespørsler i DIPS om alt fra resepter til søknader om rehabilitering, som lunsjpausen ellers brukes til, skal man altså klare å ha en god og lyttende telefon-dialog med en pasient med en kronisk nevrologisk sykdom? Dette er ikke dosering av noe som virker – det er overdosering.

Tilbake til sukkeret i handlevogna. Vi ble egentlig enig om at et kakestykke i ny og ne nok ikke er skadelig. Det er den totale dosen som teller. For både pasient og samfunn kan for mye og for lite av begge deler gjøre stor skade. I tillegg er det ikke bare hva som forskrives som er viktig, like viktig er hvordan.

Dagens Medisin, fra Legeliv-spalten, Kronikk og debattseksjonen i 07-utgaven