Digitale demoner

LEGELIV-KOMMENTAREN: Magne Nylenna, professor emeritus i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo (UiO)

DEN DIGITALE verdenen er binær. Det betyr rent formelt at alt bygger på to-tallsystemet. I praksis betyr det at noe enten fungerer, eller at det ikke fungerer. Det finnes ingen mellomting.

Før kunne radio og TV ha litt dårlige signaler med skurr til følge. Nå er det enten perfekt eller taust. Før kunne du snakke med en bankfunksjonær eller butikkekspeditør, og få mer eller mindre god hjelp. Nå kan du klikke på en lenke som enten virker eller ikke virker. Det er umulig å forhandle med «403: Ikke tilgang» eller «Betalingen feilet».

DIGITAL SVIKT. I den digitale verdenen er dessuten Murphys lov minst like pålitelig som Moores lov.

Alt som kan gå galt, går galt – fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt.

De fleste digitale tjenestene fungerer heldigvis nesten alltid. Men jo flere det er av dem, og antallet øker eksponentialt, desto større er risikoen for at én – eller flere – feiler.

Jeg er ingen digital sinke. Jeg kjøpte min første «mobiltelefon» i 1977. Den veide åtte kilo og kostet 30.000 kroner – tilsvarende cirka 150.000 kroner i dag. Jeg fikk min første PC for førti år siden. Jeg har huset fullt av dippedutter og fjernkontroller, flere apper på mobilen enn pensjonister flest, og en datamaskin med hjul i garasjen. Jeg er på sosiale medier flere ganger daglig.

DIGITALE DEMONER. Likevel – eller kanskje derfor – føler jeg meg forfulgt av digitale demoner.

Når du mister kontakten med varmepumpen, robotgressklipperen eller elbilen, er du hjelpeløs. Store og små overraskelser skjer hele tiden. En epost lar seg plutselig ikke videresende. Hjemmenettet faller ut. Opplevelsen er enda verre når bildet fryser under en zoom-forelesning for 100 studenter. Selv en powerpoint-presentasjon kan gå amok.

Det hender sjelden, men du kan være sikker på at det i så fall er midt under en disputas.

MÅ MELDE PASS. Passordene er inngangsporten til det digitale univers. Aviser, nettbutikker, offentlige tjenester – alle krever ikke bare brukernavn – hvilken mailadresse brukte jeg her? – men også passord. Vi er opplært til aldri å bruke samme passord til ulike formål. Vis meg den personen som husker et tresifret antall passord og i tillegg hvor hvert enkelt skal brukes!

Når kravet dessuten er at det ikke skal være vanlige ord, men helst meningsløse kombinasjoner av bokstaver og tegn, blir det helt umulig.

Hukommelsen er en svikefull venn, og alt må skrives ned. Det er vanskelig nok å huske hvor man har skrevet det.

OND FETTER. Oppdateringer er passordenes onde fetter: Av uforståelige grunner må alt digitalt oppdateres i ett sett, enten det er mobiltelefonen, smart-huben på TV-en eller PC-programmer. Ofte betyr det at det som på fint kalles brukergrensesnittet, endres til det ugjenkjennelige. Men enda verre er det at oppdateringene iblant skjer av seg selv på de mest uheldige tidspunkter.

Jeg leste for litt siden om en elbil som fikk det for seg at den skulle oppdateres under en ferjetur. Under oppdateringen kunne ikke bilen startes, og det ble tre turer frem og tilbake før den nådde landjorda igjen.

KOMPLISERT FORENKLING. Det meste i hverdagen har blitt enklere, men de «enkle» systemene kan være vanskelige nok. Bare påloggingen i seg selv er krevende når du sender inn en prosjektsøknad eller et tidsskriftmanuskript. Du lengter iblant tilbake til muligheten for å sende ørten papirkopier med det som en gang het Postverket og var en fungerende infrastruktur. Selvsagt handler det om digital kompetanse, men min generasjon vil alltid forbli innflyttere i det digitale samfunn, ikke innfødte som mine barnebarn.

Sårbarheten på samfunnsnivå har vi til fulle fått bekreftet. Forsøk på valgpåvirkning og datainnbruddene i Stortinget, offentlige etater og store bedrifter, er kjempeskummelt. Jeg har også lest om et smarthus som ikke bare var blitt usmart, men ubeboelig etter datatrøbbel.

«LEVENDE SAMTALER». Bruken av kunstig intelligens åpner nye muligheter – og farer. Jeg blir urolig når de, bokstavelig talt umenneskelige, brevene fra offentlige organer til etterlatte som har vært diskutert, forklares med at det er «datamaskiner som skriver dem».

En ting har den digitale utviklingen lært meg: Gode, gammeldagse mennesker blir aldri overflødige. Ikke rart at det vanligste brukerspørsmålet i chat bot-kommunikasjoner hos alle bedrifter er: «Kan jeg få snakke med en levende person?»

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er styreleder i Det norske medicinske Selskab. Han har blant annet vært redaktør av Tidsskriftet, direktør i Kunnskapssenteret og generalsekretær i Legeforeningen.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 08-utgaven