«Det sitter mellom øra»

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

«DET SITTER nok mellom øra», «det er bare psykisk», «det er bare å ta seg sammen» – og «du må tenke positivt». Dette er kommentarer mange pasienter mener seg møtt av. Legene blunker megetsigende til hverandre og humrer at plagene er «suprasnippale»; at problemet sitter «over snippen».

Holdninger som dette lukker kommunikasjonen effektivt som et skjell.

EN GOD FORKLARING? At en lidelse mistenkes å ha en psykisk årsakssammenheng, har for mange vært ensbetydende med at legen ikke kan gjøre noe mer for pasienten. Sannheten er at denne erkjennelsen bør føre til ytterligere fordyping i kommunikasjonen mellom pasient og lege. Det er få sykdommer og plager som er blottet for påvirkning av psykogene faktorer. Har man en hjerne, er den som regel koblet til kroppen. Å skille disse organene gir ikke mening.

Hvis man er blitt møtt av et helsevesen som kommuniserer at fravær av påviselige funn betyr at plagene ikke er «reelle», er det ikke til å undre seg over at man ønsker en undersøkelse som kan «bevise» en forandring som støtter den subjektive opplevelsen.

Pasientene kan kjenne på lettelse når blodprøver eller bildediagnostikk avslører patologi som kan gi en god forklaring. Når slike svar formidles, kan de gjerne reagere med: «Så fint, da fikk jeg en forklaring, det var ikke bare noe jeg innbilte meg».

VILLFARELSEN. Mange lever i villfarelsen om at plager er «mindre ekte» hvis de ikke kan avsløres med et diagnostisk hjelpemiddel. Dessverre kan dette skyldes at enkelte leger også fortsatt har denne holdningen. Noen fastholder et skarpt skille mellom psykiatri og somatiske lidelser. Finner man ikke svar i kroppen, må det sitte i hodet. Og da kaller vi det psykiatri. Dette bærer selvfølgelig galt av sted.

Det er vanskelig å begripe at Descartes dualisme fortsatt lever blant noen av oss etter et halvt millennium.

RESEPTEN. Når vi tar imot en pasient på legekontoret, vil vi gjerne være imøtekommende. Den enkleste og mest håndfaste måten å vise dette på, er å avslutte konsultasjonen med en resept, en henvisning, eller kanskje ved å rekvirere blodprøver eller bildediagnostikk.

På midten av 1990-tallet var en venninne og jeg utplassert som studenter på et helsesenter i Gambia. Jeg reagerte på at hver eneste konsultasjon startet med at pasientens navn og fødselsdato ble skrevet øverst på en resept. Ingen konsultasjon ble nemlig fullført uten at pasienten fikk med seg resept på et eller annet. Her til lands er det trolig altfor mange konsultasjoner som munner ut i unødvendige utredninger fordi vi på denne måten ønsker å vise pasienten at vi tar plagene på alvor.

OVERDIAGNOSTIKKEN. I 2018 startet Legeforeningen Kloke valg-kampanjen, som skulle øke bevisstheten omkring bruk av ulike prøver og undersøkelser utover den kliniske vurderingen. I arbeidet med dette har det vært forsøkt kartlagt hvilke faktorer som har bidratt til en stadig økende bruk av unødige tester. Noe mener man forklares av økt fokus på pasientens rettigheter. Leger er engstelige for å gjøre feil og rekvirerer flere prøver og undersøkelser enn strengt tatt nødvendig – «for sikkerhets skyld». Videre har pasienter tilgang på informasjon i et enormt omfang som ikke er sammenlignbart med tiden før internett. Mange har dermed klare formeninger om hva de ønsker når de kommer til legen.

Private helsetjenester har blitt «big business», noe som har medført en endring der brukeren går fra å være pasient til å bli en «kunde» som selv kan bestemme hvilke undersøkelser som skal foretas. Jeg tror en annen betydelig årsak til overdiagnostikk ligger i at rekvirering av ulike undersøkelser er en effektiv måte å kommunisere til pasienten at «jeg tar deg på alvor».

ANERKJENNELSEN. Heldigvis er det økende kunnskap omkring hvordan kropp og hjerne selvfølgelig påvirker hverandre gjensidig. De aller fleste erkjenner hvordan eksempelvis stress påvirker kroppen fysisk, også på konkrete, målbare måter. Takotsubo – stressutløst kardiomyopati – er et eksempel på hvordan sorg kan føre til hjertesvikt og død. Sorg regnes for å være en psykisk tilstand, men hjertesvikt og død må vel i aller høyeste grad vurderes å være fysisk.

Noen ganger finner vi grunn til å konkludere med at en pasients plager primært skyldes fysiologiske responser på psykisk belastning. Da må vi ta utfordringen med å kommunisere anerkjennelse og forståelse for vedkommendes lidelse – uten å skulle gå oss vill i jungelen av unødvendige undersøkelser.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven