Det gode legeliv i annerledeslandet

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

DET ER IKKE hvert år at jeg får se nordlyset danse over himmelen så tidlig som i august. Men i år var jeg heldig. Vi feiret to fødselsdager og satt ute til det ble ganske sent, nær varmen fra et bål av tett bjørkeved. Karasjokka fløt blank og stille. Akkurat her hører joik naturlig med.

Når disse tonene slippes fri i åpent landskap, er det som at de trekkes av gårde mot fjell og fjerne daler. Får man så se nordlyset danse, som et svar langt, langt borte fra, kjenner man at naturen og mennesker er ett. Slike kvelder gjør sjelen rolig og mett.

AVSTAND – OG TILLIT. Som avtroppende leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) er det godt å kjenne til – og kunne dele – noen ord om det gode legeliv på landet. Den kortreiste maten, de temmelig ulike menneskene man omgås med, den uformelle tonen og alltid – virkelig alltid – lokale historier som det er lov til å le høyt av.

Fastlegenes lister er litt kortere utenfor sykehusbyene og de kommunale oppgavene ofte litt flere. Man må håndtere mye lokalt når veien er lang til mer spesialisert hjelp. Befolkningen er gjerne eldre og sykere enn i byen, så det er nok å gjøre. Det er likevel naivt å tro at legedekningen i distrikt er sikret for all tid.

Ser vi ut av landet, finner vi at likeverdige helsetjenester i by og land er en sjeldenhet. Fra serviceforskning vet vi at de lengst unna den som tilbyr tjenestene, for eksempel staten, ofte får dårligst service. Det er fordi tillit har en tendens til å falle med økende avstand – noe som jo går begge veier. Men hos oss er det mulig å ta til orde for nasjonale ordninger med utgangspunkt i et mangfold av tjenester og erfaring.

SERVICE. Tilbake til fødselsdagsfeiringen. Én av jubilantene er avtroppende fastlege i Karasjok, og hans datter har fått jobbe ved legekontoret i studietiden:

• «Vet du hva pasientene sa til meg da jeg jobbet her? At de var glade for å slippe å komme til en av disse vikarene. Og jeg som bare var en student på femte året!»
• «Da jeg var ferdig med jobben, telte jeg opp at hele 75 prosent av konsultasjonene hadde vært på samisk».

Samme helg skrev en kollega på svensk side i Sápmi om sin siste vakt ved Jokkmokk legevakt. Nå skal den erstattes av sykepleier lokalt og videokonferanse med en lege mer sentralt, uten pasient- og lokalkjennskap. Legevakten blir i Gällivare, 94 kilometer fra Jokkmokk sentrum. Og lenger for dem som bor i periferien i den store kommunen.

ENDRINGER. Legen var trist. Han tenkte både på de eldre og barna i gläsbygden. Og at den velfungerende legevakten legges ned for å spare penger. Han vet nok at med økt reisevei vil hans befolkning få dårligere service og bruke tjenestene mindre også når det er akutt, med de kostnader dårlig helsehjelp gir.

Som lege på bygda er man gjerne inkludert i et stedsavgrenset «vi». Sosiale normer er ofte sterke, styrende og knyttet til geografi – på godt og på vondt. Man bryr seg med, og man bryr seg om. Snart vil mine legelivrefleksjoner vris litt på og inkludere både by og land. I ny jobb i Helsedirektoratet gleder jeg meg til å erfare hva som er mulig å se og få til fra sentralt hold – og hvordan.

Finner jeg igjen små organisasjoners raske fleksibilitet? Får jeg gehør for styrken i folks ansvarsfølelse og verdien av skreddersydd kvalitet – som når legekontoret, legevakta eller lokalsykehuset er godt integrert. Hva med kompetent lokalmedisin? Den som trygger hele nettverk. Og bremser behovet for tiltak og medisiner for sikkerhets skyld. Hvordan skjer det i en bydel eller travel poliklinikk?

Jeg lurer på om det lett målbare og synkrone – altså øyeblikksbildene – skal dominere fremfor det diakrone – det vil si forståelsen av tjenester og sammenhengene de er i over tid. Hvordan holde kontakt med ulikt personell som kan forklare de kontinuerlige endringene?

VEIVISER. Håpet mitt er at mennesker på steder som få virkelig ser, vil fortsette å dele det som er deres stedegne kvalitet. Fra Kautokeino fikk vi lese om hvordan bakvaktkrav i legevakt truer hele ordningen. Og myndighetene viser at de lytter ved å foreslå at det blir opp til kommunene å vurdere nytten. På Helgelandskysten fikk vi nylig et betagende bilde av styrken med legevakt i havgapet og meningen i å være på vakt for sine.

Ofelaš er det samiske ordet for veiviser og kan brukes om både kvinner og menn. I dag har veiviseren gjerne en god penn og trives både i urbane kretser og der man feirer med å joike.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2019