Å være den du er

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

NYLIG PLUKKET JEG opp en dansk bok av journalisten Anne Glade. Boken heter «Danskernes Mad», og forfatterens agenda var å finne ut hva danskene egentlig spiser – midt i den «nye nordiske bølgen» med lavkarbo- og middelhavsdiett. Dette har hun rett og slett gjort gjennom å innhente statistikk fra mange ulike kilder, som grossister, butikkjeder og institutter for forbruksforskning. Motivet var å finne ut hva danskene egentlig kjøper når de handler i butikken – og til dels sammenlignet med spørreundersøkelser av befolkningen.

Dette ha blitt veldig interessant lesing.

SNARVEIER. For eksempel er det slik at når man spør folk i Danmark om de spiser mye frukt og grønt, så tror de fleste at de gjør det. Det forbruket som imidlertid øker mest – hvert år – er forbruket av snacks og godteri. Familier med barn tror ofte at de spiser mer grønnsaker enn «de andre», men statistikken ser ikke sånn ut. Det kan virke som om mange familier tar snarveien bortom frossen pizza og pasta fremfor å risikere en mulig konflikt over spinat og broccoli.

Hjemmelaget mat er heller ikke hva det en gang var selv om kjøttkakene er fra frysediskene, potetmosen fra pose og grønnsakene er blanding i pose, mener de fleste at de har laget middag «fra bunnen av».

HEMMELIG. Boken viser i tillegg at mens noe er greit – ja kanskje nesten litt trendy å si at man spiser og drikker – så har noe kommet helt i vanry: Det er for eksempel greit å si i spørreundersøkelser at man tar seg et glass vin i ny og ne, men ingen vil vedkjenne seg at de spiser ostepop. Men det gjør man altså – i enorme mengder. I hemmelighet.

Konklusjonen til forfatteren er at selv om de fleste dansker tror at de spiser sunt, variert og fra bunnen av, viser de faktiske innkjøpene at det heller er snakk om «hemningsløs barnebursdag» flere ganger i uken, ispedd bruk av halv- og helfabrikata.

MØTER MED REALITETEN. Det er nok ikke så langt mellom Danmark og Norge. Også i Norge er det antagelig solid diskrepans mellom hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi egentlig er. Vår forestilling om friske sjeler i frisk natur, med grovt brød i matpakka og vann i glasset, møter tidvis realiteten i muffins fra Deli de Luca svelget ned med cola før det hastes hjem til siste episode av «Game of Thrones».

Som lege opplever jeg også dette. Hvis alle pasienter – som besvarer spørsmål om fysisk aktivitet eller trening med at «de går tur» – vitterlig gjør dette, burde det jo ha vært nesten ufremkommelig folksomt på stier og skoger.

Fra spøk til alvor: Det er en bra ting å gå tur. Går du jevnlig på turer, og av en viss lengde, får du frisk luft og strukket litt på ledd og muskulatur. Går du fort nok, blir du varm også. Men for mange er det egentlig det «å rusle litt rundt», vi snakker om – og knapt det.

OND SIRKEL. Særlig aktuelt er dette for mange unge som sliter med hodepine. De er ofte helt uten fysisk aktivitet eller har nylig sluttet med fysisk aktivitet. I stedet for å få ut frustrasjon og stress gjennom bevegelse, magasineres det opp i nakke og skuldre. De får hodepine, begynner på ta mye smertestillende, får mer hodepine – og havner midt i en ond sirkel.

Å komme i aktivitet er derfor svært viktig, men da er vi ofte først nødt til å komme til den erkjennelse at de per i dag ikke er i fysisk aktivitet. Og da står ofte «turen» i veien.

VÆR DEG SELV! Jeg skjønner det godt. Å gi avkall på det du synes, tror eller mener at du burde være – for å stå for den du er – er ikke enkelt for noen av oss. Ærlighet er vanskelig. Selv har jeg dratt på påsketur med sekken full av viktige bøker jeg skulle lese, men må innrømme at det gikk i magasiner og Nero Wolfe. Sånn er det.

Livet er en balanse mellom illusjon og realitet, men er det noe du skal gjøre noe med, er det realismen du må bygge på. Å legge opp ambisiøse treningsprogram til mennesker som aldri har beveget seg, eller å be folk kaste vrak på alle sine matvaner og gå tilbake til selvdyrking og alt fra grunnen, er som regel dømt til å mislykkes. Det er de små skrittene vi må ta.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 10/2018