Å være beredt, favner temmelig bredt

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

«ALLTID BEREDT», sa vi i speider´n. Men vi skjønte jo ikke da at det var beredskap vi syslet med i forberedelser til netter i det fri, eller når vi fulgte de eldres regler under snøhuletur.

Nå som koronakommisjonen har delt sin første rapport på feltet, er det gøy å dele litt av egne refleksjoner. Men de ble til før kommisjonen delte sine konklusjoner. Så de er ingen respons på dem. Ønsket mitt er snarere at noen lesere kan kjenne seg litt igjen.

BEGREP MED MENING. For min del har årene som ung fastlege med helseberedskapsansvar, med øvelser i Øst-Finnmarks sivilforsvar og akuttmedisinsk teamtrening, fylt beredskapsbegrepet med mening. Det er likevel i de siste 16 intense månedene det har fått større bredde, gjennom arbeid med folk som har beredskap som fag og lidenskap.

Kortversjonen er at beredskap er det som både før, under og etter en krise, skaper trygghet og forutsigbarhet – og det på flere ulike plan. Dessuten, det å tenke risiko og sårbarhet, forebygge, forberede og fikse underveis, og det å stå i stormen sammen med andre, alt det krever i grunnen det samme både for den enkelte person, organisasjon og for oss som nasjon.

Dette fordrer både god struktur og kultur, faste rammer og fleksibilitet, og respekt for det formelle og det oppmuntrende, vennlige. Beredskapen i og rundt oss finnes derfor både i synlige system og i mer usynlige vaner og verdier.

PLANER – OG TRENING. Planverk er sentralt og viktig, og vi bør bruke mer tid på slikt. Men de bør alltid kombineres med øvelser, slik at planene forstås og forbedres. Trening utvikler dessuten kompetanse, bygger tillitsfulle relasjoner og påvirker holdninger – hos enkeltpersoner og i organisasjoner.

Trening med vekt på trygg og åpen debrif kan gjøre det helt naturlig å reflektere i lag for å lære av det som gikk bra og det som kunne vært gjort bedre. Så også alene. Helst mens man minnes om hvorfor man gjør dette.

Jeg vet faktisk ikke hvordan et krevende kriseår ville ha vært for egen del om jeg ikke stadig kunne finne finfin læring i humpete hverdager. Jeg har stadig trent på å løfte blikket fra egen navle, minnet meg om at man kun kan gjøre sin bit – og at det gjelder også alle andre. Det har også vært givende å se at målet om gode liv gjennom god helse deles av de aller, aller fleste.

SAMVIRKEPRINSIPPET. På denne tiden i fjor skrev jeg om hvordan forutsigbarhet på det personlige plan fremsto som en fest. Det vante gir handling flyt og hjernen ro. Jeg delte også hvordan omforente prinsipper viser vei i ukjent, skiftende landskap. Det jeg imidlertid ikke pekte på, var «de omforente fire» – de som gjelder i enhver krise. Glemte jeg dem? Eller tok jeg det for gitt at «ansvar», «nærhet», «likhet» og «samvirke» satt i ryggmargen og først i pannebrasken?

Jeg tenker nå at det var en talende glipp. Jeg har ikke hatt disse fire med meg i ett og alt, og jeg trøster meg med at det nok gjelder flere – og at nå har jeg lært. Særlig har jeg skjønt at «samvirkeprinsippet» er lett å glemme. Det er nok å nevne 59 kommunelegers kronikk om kommunikasjon à la Joker Nord.

Samvirke i kriser må gå raskere, med flere og under større usikkerhet enn ellers. Det er derfor etablert planverk, oppgåtte systemer – og jevnlig trening og evaluering – er så viktig.

SITUASJONSFORSTÅELSE. Å få til godt samvirke, koster. Det krever dessuten kompromisser – og at den basale trangen til å høste ære, kontrolleres. Man må, tross press og stress, evne å ta imot det andre tenker. – Demokratiets styrke er at man kan se en sak fra flere hold, påpekte John Dewey. USA's kjente pedagog, og mannen bak «learning by doing», har inspirert mye beredskapstrening.

Videre handler beredskap om å stadig holde ansvar og roller definerte og kjente – en utfordring i møte med nye oppgaver i ukjent lende. I tillegg er felles situasjonsforståelse så avgjort ferskvare. Hvilke perspektiver må man ha med for at det blir dekkende? Hva betyr ordene de ulike bruker?

MØTEPLASSER. Kommunikasjonslinjene for varsling og rapportering må også fungere. De må være tilstrekkelig trygge, og nå alle som trenger det. Best blir kommunikasjon når det skjer mellom likeverdige parter. Ikke sjelden trenger man gode møteplasser for å sikre dette.

Jeg kunne ha brodert ut mer, men stopper her og prøver å konkludere. Beredskap krever innsats før, under og etter krisen. Alt blir bedre om vi trener og reflekterer, alene og sammen og bruker de fire prinsippene: Ansvar, nærhet og likhet – og størst av alt – samvirke.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 09-utgaven