Å lede er å kommunisere

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn, Helsedirektoratet

DET SISTE HALVE årets hendelser kom til å prege sommerens feriefilosofering, og etter ferien fant noen tråder sammen i en tenkt sirkel. Den går mellom «ledelse» via «kommunikasjon» til såkalt «emergens»; at mønstre trer frem – og tilbake til «ledelse».

Sirkler har som kjent ingen start, så la oss ta det med emergens og mønstre først: I 2020 har nemlig helt nye handlingsmønstre tatt form. Hvordan vi oppfører oss, er ellers så vanepreget og stabilt at mønsterendring først skjer når noe rokker ved det etablerte – som når en krise inntreffer.

KOMMUNIKASJON. Hvorvidt nye måter å gjøre ting sammen på, forsterkes eller svekkes, avhenger av om flere finner fornuft i å gjøre det samme – som å holde avstand og hilse uten en klem.

Linjen i sirkelen fra at mønstre trer frem til ledelse, tror jeg handler om dette: Den som klarer å lytte, forstå og sette ord på det som bør eller faktisk skjer og gjøre dette til en selvfølgelighet, får gjerne en lederstemme.

Dette illustrerer at kommunikasjon er det mediet som ledelse utøves i, slik professor i organisasjonspsykologi, Jan Ketil Arnulf, skriver: «Kommunikasjon handler dypest sett om å knytte sammen og påvirke».

Oppslutningen til en leder som evner å forklare og samle, øker ved at mange bidrar til å spre budskapet. Er forklaringene innpasset i egne logikker, øker sjansen for at det sitter.

SUNN LEDELSE. Etter min erfaring er det å føle seg inkludert i en felles forståelse av krisen, en hjelp mot opplevelsen av å være utrygg og liten. Å sette egne ord på spesielle kapitler i livet, er sentralt i sunn selvledelse – som igjen speiler sunn ledelse av flere.

Mange av mine samtaler i sør og i nord siste måneder følger dette mønsteret: Private og lokale tanker ble til tiltak, ofte iverksatt før de nasjonale, og i neste omgang justert. Viljen til å ta ansvar, virker å være betryggende godt fordelt. Og klare nasjonale føringer det første halve året speilet nok i stor grad hele folket – fulgt godt opp og kommunisert fra ulikt hold – på en måte som fungerte.

SOSIAL KORREKS. Denne nasjonale tydeligheten tapte seg i sommer. Det store handlingsrommet som da ble skapt, ble brukt av folk flest. Ansvar har mange ansikter. Dypt engasjerte mennesker serverte ganske friske kommentarer, ikke sjelden rettet mot enkeltpersoner eller grupper. På godt og ondt.

Forskriftsfesting gir føringer som gjelder alle. En studie om regulering av bruk av munnbind fant at det ble mindre sosial korreks ved forskrift enn ved rådgiving.

Krisen har også vist oss hvor viktig lokal og regional kriseledelse er. Særlig er kommuneoverlegers anseelse som ledere styrket – og tydelig kommunikasjon følges opp. Lokale og nasjonale massemedier følger med – time for time, dag for dag.

FRYKT – OG ÅPENHET. Under en fellessamling hos oss ble noen ledere bedt om å dele sitt koronaøyeblikk. Flere snakket om episoder fylt av håp, men én viste en video av sin egen akutte koronafrykt.

Frykt er jo ikke noe nytt, men motet hun viste ved å dele med alle, gjorde varig inntrykk. Egen engstelse ble vanskeligere å fortrenge, andres likeså. Åpenheten ble tatt godt imot.

I andre sammenhenger har legers koronafrykt blitt avfeid med usaklig persondebatt. Man har lov til å bli sint, men selvtilstrekkelighet blir ekstra synlig nå som vår gjensidige avhengighet er så avgjørende. Vi har alle både våre egne og tett sammenvevde versjoner av våren 2020.

SOLIDARITETSPROSJEKT. Mitt eget koronaøyeblikk var fra slutten av februar, kvelden før et nordisk seminar om persontilpasset medisin. Sliten etter flere intense uker preget av usikkerhet, droppet jeg mingling og middag. I stedet ble det Debatten på NRK.

– Å hindre smitte, er et solidaritetsprosjekt, forklarte helsedirektøren. Tiltak settes primært inn for å beskytte sårbare mennesker, risikogrupper og helsetilbudet til oss alle. Programleder Fredrik Solvang – og de andre, virket å være enige. Lettelse og ro fylte kroppen. Dagen etter fjernet nordiske kolleger siste rest av tvilen.

Som nasjon valgte vi virkelig et solidaritetsprosjekt våren 2020. Ukentlige befolkningsundersøkelser har vist stor og jevn oppslutning om tiltak og tillit, fra både befolkning og helsepersonell. En tillitsdipp ned til 80 prosent i august ga oss mer å tenke på, men selv dette er jo ikke dårlig.

Slik oppslutning skapes ikke av sentrale ledere alene, selv om mange er gode til både å lytte, analysere og kommunisere. Den skapes, spres og utvikles av oss alle.

Dagens Medisin 17/2020, fra Legeliv-spalta, Kronikk og debattseksjonen