Barn i krig: nødrop for barna på Gaza

Gaza er nå utpekt som verdens mest farlige sted å være barn ifølge UNICEF. Akutt underernæring og sykdom truer 1.1 millioner barn i området. Tilfeller av diaré har økt med 50 prosent på en uke, og nå opplever 90 prosent av barna ekstrem matmangel. Sykehussystemet på Gazastripen har kollapset og FN rapporterer om at bare 15 sykehus er delvis operative per 10. januar 2024.

Barn i krig er i realiteten usynlige. Til tross for at de er de mest fotograferte ofrene i krig, er de også de med minst stemme. Historie, forskning og erfaring viser at lite er skjedd for barns situasjon i krigsområder de siste tredve år.

Jeg har vært vitne til og behandlet barn i alle aldre for krigsrelaterte skader og følgesykdommer av krig i Afghanistan, Irak, Syria, Den Sentralafrikanske Republikk, Jemen og andre konfliktområder. Barn utgjør en betydelig andel av ofrene, og det er ikke uvanlig å ha 40-50% barn som pasienter på frontlinjesykehus. Følgetilstander av krig er stor forekomst av infeksjonssykdommer, lungebetennelser, diare, underernæring, psykiske reaksjoner, forverring av kroniske tilstander osv. Disse tilstandene overgår traumerelaterte skader og kommer alltid som en stor etterdønning i krigens skyggedal. Det er oftest svært begrenset hjelp til disse tilstandene i kollapsede helsesystemer.

De sårbare barna

Barn er avhengig av voksne som kan beskytte dem og ta livsviktige beslutninger på deres vegne. I krig og katastrofer er barn spesielt utsatt og sårbare på grunn av deres begrensede evne til å analysere, forberede og handle ved kritiske hendelser. I raskt utviklende katastrofer hvor faren for at barn mister kontakt med sine foreldre er stor, øker sårbarheten betraktelig. Mange barn blir foreldreløse eller adskilt fra foresatte i årevis. Aldersavhengig psykisk utvikling, emosjoner og sosioøkonomisk status spiller inn i deres evne til å håndtere kriser. Mens fallende bomber og intens militær krigføring skaper umiddelbare livsfarlige situasjoner, kan den mest risikofylte tiden for et barn i krig være i krigens kjølvann med et sårbart liv i et kollapset samfunn. Det skjer på Gaza nå.

Barn er mer utsatte for krigsrelaterte skader og sykdommer på grunn av deres anatomiske, fysiske og fysiologiske natur. De er mindre i størrelse, har uferdig anatomi og annen fysiologi enn voksne. De vanligste dødsårsakene hos barn i krig, konflikt og katastrofesituasjoner globalt inkluderer akutte luftveisinfeksjoner, akutt underernæring, diare, fysiske skader, brannskader, meslinger og malaria.

Barn har høyere respirasjonsrate, beveger seg nærmere bakken, og er mer sårbare for inhalasjon av gasser brukt i kjemisk krigføring som for eksempel klorgass og sarin. Deres mindre blodvolum gjør dem sårbare for sirkulatorisk sjokk ved blødning og de er sårbare for konsekvensene av dehydrering ved oppkast og diare fordi de har mindre væske reserver.

Mat og rent vann

Mangel på rent vann og mat i krigsområder utsetter barn i større grad enn voksne for alvorlig infeksjoner og akutt underernæring. De minste barna er spesielt utsatte og har høy dødelighet. Det krever ekspertise behandle. I mange krigsområder i f.eks midtøsten, hvor levestandarden var relativt god før krigen, mangler helsepersonell kunnskap om behandling av akutt underernæring, og det finnes ikke ernæringstilskudd tilgjengelig.

Mikro-epidemier av infeksjonssykdommer er vanlig se i krig og katastrofe områder. Det er stor fare for større epidemier som f.eks kolera og når vaksinasjon stopper opp er meslinger utbrudd en stor trussel.

Nyfødte og barn med funksjonshemninger er spesielt sårbare grupper. Det er ikke uvanlig at dødsfall blant nyfødte ikke blir registrert i fødsels eller dødsstatistikk i krigsområder med aktiv krigføring og kollapsede helsevesen. Deres eksistens og død går derfor under radaren når krigens ofre skal telles opp.

Psykisk helse

Krig har store konsekvenser for barns psykiske helse. Psykisk helse har også stor innvirkning på behandling av de somatiske skadene. Gang på gang har jeg behandlet alvorlig sårede barn med brudd og amputasjoner som har utviklet spisevegring på grunn av traumatisert psyke. Da kommer man for kort selv med medisiner og materiale tilgjengelig.

En ikke-kommunisert fare er det internasjonale usynlige utbruddet av multiresistente bakterier som er betydelig mer vanlig i krigsområder enn andre steder. På sykehus hvor amputasjoner og fiksasjoner av beinbrudd gjøres under suboptimale forhold og manglende hygiene, forbruk av antibiotika er stor, er disse infeksjonene nå vanlig forkommende. Infeksjonene utvikler seg over tid, riktig diagnostikk er ofte umulig når laboratorier er ødelagte og infeksjonene krever ekspertise og spesielle medisiner. Når pasientene ikke får riktig behandling, utvikler det seg til langvarige kroniske beinbetennelser eller pasientene dør av blodforgiftning.

Ekstremt alvorlig

Sykehusene på Gaza er overfylte og mangler basale utstyr og medikamenter. Pasienter behandles på gulv og i korridorer. Fokus i slike situasjoner er på behandling av sårede pasienter. Man har ikke kapasitet behandle andre tilstander. Pasienter som overlever vil lide lenge på grunn av infeksjoner, mangel på smertestillende, bandasjer og utstyr, manglende rehabilitering og proteser. Mange vil overleve men deretter dø av følgetilstander. Helsepersonell med verdifull kunnskap er blitt traumatiserte, drept eller fordrevet. Det er færre helsepersonell igjen og oppgaver skiftes til de som går heroisk på jobb. Det finnes ikke noe farligere sted være helsepersonell akkurat nå.

Situasjonen for barna og befolkningen på Gaza er ekstremt alvorlig og uten sidestykke. Tusenvis av uskyldige liv står på randen av akutt fare, truet av alvorlig sykdom og død. Hvert minutt, hver time, og hver dag forverres deres lidelse. Krigshandlingene må stoppe. FN og hjelpeorganisasjoner må få umiddelbar tilgang for å utføre kritisk innsats i stor skala. Medisinske intervensjoner og nødhjelp må være målrettet og ekspertsestyrt, med spesiell vekt på barne- og nyfødthelse, utover tradisjonell traumatologi og krigskirurgi. Hver eneste handling, hvert medisinsk inngrep, skal rettes mot å sikre barnas overlevelse og fremtid. Det er på tide å sette blålysene på og levere øyeblikkelig livreddende hjelp til befolkningen på Gaza.

Monica Thallinger jobber til vanlig ved Oslo Universitetssykehus og har tidvis kontrakter med Leger uten grenser. Hun har aldri jobbet i Gaza. Teksten er skrevet av Thallinger, og ikke på vegne av arbeidsgiver eller oppdragsgivere. 

Ingen oppgitte interessekonflikter