Røntgen: 220.000 ubrukelige bilder per år er for mye

Kronikken er et svar på dette debattinnlegget i Dagens Medisin. 

Jeg takker Trond Mogens Aaløkken og kollegaer for deres innlegg. Kvalitet og omfang av røntgenundersøkelser fortjener oppmerksomhet.

I innlegget hevder de at jeg har stigmatisert ansatte ved Sykehuset Innlandet ved å omtale en studie av omtak av røntgenbilder i NRK og at jeg bidrar til «ubegrunnet engstelse» fordi jeg påstår at det er forholdsvis liten helserisiko knyttet til alminnelige røntgenundersøkelser.

La meg med en gang si at jeg verken er radiolog eller radiograf og at jeg derfor bare har vist til forskningsresultater og uttalelser fra fagmiljøene selv.

Mange bilder tas på nytt

Bakgrunnen for debatten er at en studie av andelen røntgenbilder som blitt tatt om igjen og derfor ikke blir brukt til diagnostikk (omtak), har blitt omtalt av NRK. Studien stammer fra undersøkelser av to røntgenlaboratorier ved to sykehus på Innlandet (SIHF) hvor det gjennomføres skjelettundersøkelser. Undersøkelsen viste at i gjennomsnitt ble over 12 prosent av bildene tatt om igjen. Resultatene er i tråd med tidligere undersøkelser gjort ved Sykehuset Innlandet HF. I 83 prosent av omtakene var grunnen oppgitt å være at pasienten er plassert feil. Plassering av pasienter ved røntgenundersøkelser er et radiograffaglig anliggende, og en masteroppgave fra OsloMet (2018) viser at radiografer selv oppfatter manglende kompetanse som den viktigste grunnen til omtak.

Stigmatisering: I studien takkes SIHF for å ha bidratt til studien og sykehusene der undersøkelsene gjennomført er anonymisert. Ved å bidra viser SIHF at de har vært opptatt av kvalitet og pasientsikkerhet. SIHF fortjener derfor både takk og honnør.

Ubegrunnet engstelse fordi røntgenstråler gir forholdsvis liten risiko: Jeg har i denne og mange andre sammenhenger understreket at nytten ved en røntgenundersøkelse er mye større enn risikoen dersom undersøkelsen er berettiget. Men når nytten er lik null, som ved bilder som ikke blir brukt til diagnostikk, er selv en liten risiko relevant og uønsket.

Stor forskjeller i omtaksrate

Aaløkken og kollegaer påpeker at det kan være vanskelig å gjøre undersøkelser av håndledd og håndrot og at omtak derfor må forventes å forekomme ofte. Det interessante er at omtaksratene for hånd var på 5,2 og 6,7 prosent for de to sykehusene – altså mye lavere enn gjennomsnittet. Omtaksratene for undersøkelser av håndledd var på 12 prosent og 22 prosent. Det bekrefter at det er forskjell i omtak for ulike undersøkelser, men også at det er store forskjeller mellom sykehusene. Videre var omtaksraten av korsrygg på 11 prosent og nesten like stor for bekken og hofte. Dette handler altså om mer enn bare noen vanskelige håndledd. Det handler om kvalitet.

Vi observerer altså omtaksrater som er like høye som da man fremkalte filmer, og da fremkallingsfeil sto for en stor andel av omtakene. Aaløkken og hans kollegaer representerer en rekke radiologiske avdelinger og det er betimelig å spørre dem hver især:

1. Hvor stor er omtaksraten ved deres avdeling?

2. Hvorfor er ikke omtaksraten redusert når man har fjernet en viktig feilkilde?

Målet er bedre tjenesten

«Det er farligere å ta for få bilder enn for mange» Dette er en generell påstand som mangler belegg. Forestillingen næres av vår tilbøyelighet til å være mer redd for å overse enn å overdrive. Det er godt dokumentert at å overdrive kan ha svært alvorlige konsekvenser. Dessuten er det svært lite som tyder på at det tas for få bilder her i landet. Vi ligger på verdenstoppen.

Både bilder og meninger bør være berettigede. Dersom 10 prosent av alle røntgenundersøkelser er omtak, utgjør dette 220.000 ubrukelige bilder per år. I tillegg vet vi at en betydelig andel av undersøkelsene som gjøres, ikke endrer pasientforløpet eller har betydning for folks helse.

Grunnen til å studere omtak av vanlige røntgenbilder er ikke frykt for stråling, men at man vil vurdere og forbedre kvaliteten på tjenestene. Jeg er overbevist om at Trond Mogens Aaløkken og kollegaer også er opptatt av kvalitet, og jeg håper at det er mulig å forenes i denne felles målsettingen.

Ingen oppgitte interessekonflikter