Lege – med stor L

«DU É HO LEGEN, ikke sant?» Her i Karasjok er jeg visst «Legen». Med stor L. – Kor lenge blir du her? Dette er alltid spørsmål nummer to. – Seks måneder, svarer jeg. – Med mindre det finnes en mann i denne bygda som holder meg igjen, fortsetter jeg med et blunk.

Det siste skulle jeg aldri ha sagt. Hele bygda settes i full sving. Det blir idémyldring på samfunnshuset, telefoner til naboen, oppslag på fysisk og digital oppslagstavle. Tenk om vi kan få Legen til å bli her i bygda?

I bygda er det samer. De fleste bor i Oslo, har jeg lært, men har jeg egentlig møtt noen før? Karasjok føles som et fremmed land. «Buorre beaivi», sier man på butikken. «Mo manná»? Jeg skjønner ingenting.

Men jeg skjønner at alle elsker kjøtt. Reinsdyrkjøtt, saltkjøtt, røyka kjøtt, kokekjøtt og kjøtt med kjøtt på toppen. Om noen spør om du er vegetarianer, svar for all del nei.

ALARMEN GÅR. En mann har blitt alvorlig syk. 70 km er det å kjøre. På humpete veier ut i mørket, midt på natten. I lyset av hodelykten skjelner jeg konturene av en godt brukt lavvo. Fem døde ryper henger ved inngangen, og to hunder ønsker meg ivrig velkommen.

Den tjukke røyken fra bålet gjør at jeg må blunke et par ganger før jeg ser pasienten som ligger sammenkrøpet på en reinfell. Jeg har alltid trodd at historiene til de gamle professorene om en ellevill turnustid hadde vokst seg store og usanne med årene. Nå er jeg neimen ikke sikker lenger.

Neste pasient har skadet seg, ikke på el-sparkesykkel, men på et reinsdyr. Han har et stygt kutt i en nesten ugjenkjennelig leppe. Bør nok sendes til sykehus; dette er en jobb for plastikkirurgen, tenker jeg. Nei, kan ikke du gjøre det, det blir sikkert bra nok, sier pasienten. Etter møysommelig arbeid og noen kunstneriske friheter ligner det på en leppe igjen. Tusen takk. Det er så flott at vi har lege her, sier han.

LÆRING PÅ PUBEN. Tredjemann på programmet er en medisinsk klarering for arrest. «Biro dáža»– jævla nordmann – mumler mannen mellom sammenbitte tenner. Jeg skjønner godt hva han sier. Slike skjellsord er naturligvis det første man lærer i løpet av en kveld ute på puben. Sist jeg møtte ham, var han snill som et reinsdyrlam. Alt er nok glemt i morgen.

Skål! Det er ikke til å unngå å ha det litt hyggelig sammen med pasientene sine. Reglene fra etikkforelesningene i storbyen lar seg liksom ikke applisere her: Ikke bli venn med pasienten din på Facebook. Ikke hils på pasienten før hen hilser på deg. Skal en stakkars lege ha noe som helst mulighet for sosial omgang, må de etiske reglene tøyes bittelitt.

«Hei, det er jo Legen! Hun sa at fi**a mi var fin», kniser en ung dame med øl i hånden. Gjorde jeg det? Jeg kjenner ikke igjen ansiktet. «Hun har kikket på fi**a mi også», slenger en annen seg på. Kom og sitt med oss!

BYGDENÆRHET. «Skal du være med på elgjakt?» Jeg husker ikke helt hva han heter, han som spør, men jeg vil gjerne ha venner, så jeg svarer ja. Tre unge menn og en lettere nervøs turnuslege på firhjuling oppover i fjellet. Elgen er det visst ikke så farlig med, ingen har med gevær. Men det båles, det joikes og det fortelles historier så vanvittige at mine sarte søring-ører nesten faller av. «Du er vel ikke vegetarianer», spør de. Nei og nei, selvfølgelig ikke, svarer jeg.

En status dukker opp på Facebook: Noen er misfornøyd med «turnuslegen», og får utløp for sin vrede i sosiale medier. Hun skriver ikke navn, men alle vet hvem hun mener. Hele bygda ser det før jeg ser det.

Kanskje søker man støtte hos et nytt bekjentskap, som tilfeldigvis er av motsatt kjønn, og dessuten flott å se på. Før man i det hele tatt har rukket å banke på døren, vet både Ellen Inga på matbutikken og Nillas Ailo på rådhuset hvem Legen besøker. Det er ikke lett å ha et godt øye til noen når andre holder øye med deg.

Når det er sagt, takk for at noen holder øye med meg! Hvis dagen er tung, er sjansen stor for at nettopp Ellen Inga på matbutikken eller Nillas Ailo på rådhuset spør hvordan det går. Kanskje blir jeg til og med invitert hjem på tørket elgkjøtt. Servert på en seng av saltet elgkjøtt. Sannsynligvis møter jeg både onkel, bestemor og sikkert et par firmenninger også.

VELKOMMEN – UANSETT! Ingen åpner døren når jeg ringer på. Det er fordi ringeklokken ikke er der, og døren uansett er åpen. Rett inn går man, uten videre annonsering. Ingen har på skjorte, men det er kanskje en av dem som har gredd håret. Velkommen er du uansett hvordan du ser ut, eller hva slags CV du kan skilte med.

Forundringen er stor, men gleden enda større: For et deilig liv! Her er det ingen som jager etter perfeksjon på alle livets arenaer – slik som jeg hodeløst gjør i min urbane verden.

Siste pasient er en eldre dame med feber og hoste. Hun har skaller på beina og en vakker luhkka (tradisjonell kappe) over skuldrene. «Mun lean turnus doavttir» (jeg er turnuslege), sier jeg stotrende på samisk. Damen klapper henrykt i hendene og spør hvor lenge jeg skal være her. Jeg må gå over til norsk: – Vi får se, smiler jeg lurt. I hvert fall lenger enn seks måneder.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at alle pasienthistorier er oppdiktet eller modifisert slik at de ikke er mulig å identifisere.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 04-utgaven.