Varsellampene

DET begynner å bli godt dokumentert at fastlegeordningen er på bristepunktet. Både Helsedirektoratets fastlegeundersøkelse og Trønderopprørets funn viser at både arbeidsoppgaver og -timer ikke lar seg forene med verken tilstrekkelig kvalitet i diagnostikk og behandling – eller et yrkes- og familieliv i balanse.
Legger vi til at situasjonen også har vært krevende i spesialisthelsetjenesten gjennom år, står vi igjen med en helsetjeneste i strekk: Man har puttet inn stadig nye oppgaver, den medisinske utviklingen har vært betydelig og befolkningens forventninger og krav har økt. Alt dette har skjedd uten at ledende helsepolitikere, myndigheter – eller tjenesten selv – har evnet å løfte ut, eller prioritere vekk oppgaver.
INGENTING av dette bør komme som noen stor overraskelse. Samhandlingsreformen var ment som et svar på flere av disse utfordringene. Men reformen fikk aldri den kraften den trengte for eventuelt å skulle få effekt. Solberg-regjeringen har vektlagt andre virkemidler og løsninger. Den norske helsetjenesten anno 2018 lider derfor under en prekær mangel på samhandling.
Digitaliseringen – som kunne ha forbedret og effektivisert tjenesten – kan på ingen måte sies å ha kommet i mål: Sviktende IT-systemer har ført til stadige tilbakefall og gjentatte utsettelser. Dette skaper frustrasjoner og merarbeid blant helsearbeidere i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Ser man dette opp mot hvordan nordmenns liv har blitt fulldigitalisert det siste tiåret, er helsetjenestens manglende resultater på dette området et trist kapittel.
DEN todelte strukturen i én primær- og én spesialisthelsetjeneste hindrer et helhetlig ansvar for å utvikle én helsetjeneste. Det er heller ingen som har mandat til, eller evner å ta de nødvendige, samordnede grepene, for å få tjenesten opp av spagaten. Faren for å mislykkes med å skape én helsetjeneste, er også betydelig – trolig så stor at man kan mistenke at ingen ønsker å påta seg oppgaven i frykt for å bli fiaskoens fødselshjelper. Derfor fortsetter de fleste i norsk helsetjeneste med å utføre sine arbeidsoppgaver, og har mer enn nok med å holde hodet over vannet. I noen deler av tjenestene svømmer man greit, i andre deler kaver man uten særlig mål eller retning.
Det er grunn til å advare mot en utvikling hvor aktørene skyver problemer fra seg og over på andre, eller skylder på andre yrkesgrupper når man oppdager nye – og tilsynelatende uoverstigelige – hindre. Således er det gjenopptatte trepartssamarbeidet mellom HOD, KS og Legeforeningen helt nødvendig.
FØLGENDE er viktig å ha med seg på samme tid: Mange pasienter opplever gode forløp. De får utmerket diagnostikk og behandling. Pasienter blir godt ivaretatt av kunnskapsrike, kloke og varme fagpersoner. Utviklingen er med andre ord god på en rekke områder. Likevel: Klarer vi å bruke ressursene på en god nok måte? Evner vi å få nok ut av helsekronene? Og det mest dramatiske spørsmålet: Makter den offentlig finansierte helsetjenesten å overleve de kommende tiår?
Både håpet – og målet – må være at de ulike delene av helsetjenesten evner å samarbeide bedre, slik at dagens «strekk» ikke fører til at strikken ryker. For toget med det todelte helsevesenet blir ikke stående på perrongen selv om offentlige IT-løsninger havarerer.
OMFANGET av private forsikringer kommer til å øke i årene som kommer, uavhengig av regjering eller utvikling av tjenesten. Men den jevne nordmann må oppleve at helsetjenesten blir bedre samordnet og koordinert, og at de digitale løsningene er sikre og praktiske – og ikke unødvendig kompliserte. Det norske folket er glad i sine fellesskapsløsninger – som skolen og sykehuset – og synes også å ha tålmodighet med ordningene når de iblant skranter.
Man skal likevel vokte seg for å ta lojaliteten for gitt. Varsellampene for den skattefinansierte, offentlige helsetjenesten blinker og tiden begynner å bli knapp. Det haster med å lykkes.