Valgkamp

MENS verdenen trues av en klimakrise, har en bompengekrise nesten gitt regjeringskrise i ett av verdens rikeste land. Det er både synd og trist, og egentlig ganske stusselig.

Det er altså ikke bare regimer eller politiske ledere i andre land det er grunn til å bli forarget eller motløs over. Når det stunder mot valg, tenker også norske partier og politikere først og fremst på oppslutningen til eget parti – og egen posisjon etter valget.

SÅ kan man gjerne innvende at det er slik demokratiet fungerer. Uten velgere og oppslutning – ingen mulighet til påvirkning eller makt.

Det er både enkelt – og betimelig – å gi Solberg-regjeringen refs for hvordan den har påført seg selv en krise som burde ha vært unngått.

SAMTIDIG vil enhver sannsynlig norsk regjering ha så store iboende motsetninger at spennet blir stort. Avstanden mellom bilpartiet Frp og kollektivpartiet Venstre kan enkelt overføres til en rødgrønn regjering: Prioriteringene til distriktspartiet Senterpartiet og «sosial ulikhetspartiet» SV vil være forskjellige.

Dersom et rødgrønt flertall etter stortingsvalget i 2021 også krever at MDG og/eller Rødt inngår i regjering eller et parlamentarisk grunnlag, vil motsetningene bli «underholdende»
å følge med på.

HOVEDDEBATTEN innen helse under Arendalsuka hadde fastlegekrisen og den kommunale helse- og omsorgstjenesten som tema. Den viste at helseminister Bent Høie (H) det siste året har oppjustert krisen for fastlegeordningen fra 6 til 7, på en skala fra 0 til 10. Eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug (Frp) sa rett ut at kvaliteten på pleie- og omsorgstjenestene i mange kommuner var altfor dårlig – og synes heller ikke å mene at dette er hennes ansvar. Listhaugs svar er å slippe til private og sørge for økt konkurranse.

Rett skal være rett: Myndighetenes grep for å løfte tjenestetilbudet i kommunene er flere – og gode. Målet er at det skal jobbes mer i team, det er fokus på økt medisinsk kvalitet og bedre ledelse – og det pekes på behovet for økt innovasjon og brukerinvolvering.

FØDEOPPRØRET, kravet om å bevare Ullevål sykehus, «Finnmarkssykehuset til UNN», kreftlegemidler og motstand overfor foretaksreformen, er blant sakene som preger den helsepolitiske debatten. Men med en drøy uke til kommunevalget 2019 kan man fastslå at kommunehelse – og de fleste andre saksområder – har tapt oppmerksomheten til fordel for bompenger og et generelt distriktsopprør.

Vinnerne er Bompengepartiet, Senterpartiet og muligens MDG. Ingen av disse partiene har ledere som først og fremst er opptatt av helse- og omsorgsutfordringene vi står overfor.

DERMED blir det heller ingen krisepakker for fastlegeordningen og kommunehelsetjenesten – eller nye grep for bedre samhandling mellom primærhelsetjenesten og sykehusene. Behovene er der, så definitivt. Men når velgerne ikke krever det, bruker regjeringspartiene pengene på andre sektorer.

Helseminister Bent Høie er også nestleder i Høyre, og en av bærebjelkene i Solberg-regjeringen. Han må passe på å vekte helsetjenestens behov opp mot øvrige satsinger for regjeringen. For Høie jobber for et best mulig valgresultat for Høyre. Når Frps og Venstres hjertesaker smøres med store pengebeløp, må helsetjenesten ta til takke med evalueringer og handlingsplaner.