Tør vi å ta debatten?

ETTER AT kommunene fikk ansvaret for spesialiseringen i allmennmedisin, ble allmennleger ansatt i private bedrifter, som Simen Høklie, i praksis ekskludert fra å kunne spesialisere seg.

Men skal fastleger ha «copyright» på spesialisering i allmennmedisin?

Dette er et prinsipielt og viktig spørsmål vi må tørre å stille. Problemstillingen gjelder ikke for så mange, foreløpig, men hvis man er enig i premisset om at private helsetjenester har kommet for å bli, er dette en gruppe leger som vil vokse de neste årene.

I ÅR er fastlegeordningen 20 år, men den har ikke klart å utvikle seg i takt med samfunnet. Bildet av «landsbylegen» som følger familier over generasjoner, er mer illusjon enn virkelighet. Dagens fastleger har lange lister, dårlig tid og får stadig flere administrative oppgaver - i tillegg til pålagte legevakter.

Samtidig blir de unge legene som snuser på en spesialisering i allmennmedisin, færre – og stiller helt andre krav til økonomisk trygghet og rammer for arbeidet.

PASIENTPOPULASJONEN har også endret seg med årene. En del trenger hyppig og vedvarende kontakt med fastlegen av ulike årsaker. Noen tropper opp på fastlegekontoret med en «handleliste» over prøver og tjenester de har googlet seg frem til at de trenger. Andre har knapt nok vært innom fastlegen sin de siste årene, men vet likevel at den dagen det skjer noe – den dagen de blir alvorlig syke – vil fastlegen være der.

Kan generasjonene etter oss være like trygge på det?

JEG TROR IKKE det finnes den nordmann som ikke er enig i at det offentlige helsevesenet skal bestå og styrkes. Men når samfunnsstrømmene er i bevegelse, er vi helt nødt til å holde følge – uansett om vi liker det eller ikke. Det betyr ikke at vi skal gi opp troen på ryggraden i norsk offentlig helsetjeneste, men at vi må tenke nytt og litt utenfor boksen for å sikre fastlegeordningen også i fremtiden.

DET ER NAIVT å tro at de 4,8 milliarder kronene som Legeforeningen mener må spyttes inn i fastlegeordningen, vil komme i nær fremtid. Og jeg tviler på at rekrutteringsutfordringene vil løses over natta, tross en ny regjerings ambisiøse valgløfter. Dette må Legeforeningen selv ta deler av ansvaret for. Slik bildet av fastlegeyrket er malt de siste årene, kan jeg godt forstå at unge leger kvier seg.

Det er en krevende balansegang å rope varsko samtidig som man skal kommunisere alle de positive sidene ved fastlegeyrket.

PRIVATE avlaster allerede den offentlige spesialisthelsetjenesten gjennom ulike ordninger. De har alle spesialisert seg i det offentlige. Spørsmålet er om vi ikke også skal legge til rette for det samme for private allmennleger. I beste fall kan vi få flere som ønsker å jobbe som fastlege i en kommune i fremtiden. I verste fall sikre at de pasientene som likevel velger å bruke private legetjenester, møtes av en lege som har de nødvendige verktøyene for å kunne ta kloke valg.

Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Mange av kravene i spesialiseringsløpet kan ikke oppnås i privat praksis, kanskje især kravet om en «åpen og uselektert» pasientliste.   

KANSKJE kan nye privat-offentlige samarbeidsmodeller på kort sikt avhjelpe krisen – og på lang sikt kan forbedre rekrutteringen til yrket? Kanskje ikke. Dette finner vi bare ut av hvis kommuner og private setter seg ned og snakker sammen.

Men da må ideologi legges igjen på venterommet.