Todelt helsetjeneste

MULIGHETENE i medisinen blir stadig større. Norsk nasjonaløkonomi er god. Det er bred konsensus om å tilby likeverdige helsetjenester til alle – innen rammen av den offentlige helse-tjenesten.

Disse enkle forholdene trekker alle i én og samme retning: Vilkårene for aktører som ønsker å maksimere sine interesser, blir gode.

Stig Slørdahl, administrerende direktør i Helse Midt-Norge og leder av Beslutningsforum, skriver om en «todelt helsetjeneste» i en kronikk i Dagens Medisin (13/14-2019). Han mener helsetjenesten aldri har vært bedre – eller mer likeverdig. Derfor blir det urimelig å argumentere for en todeling, hevder han – og fremhever at aktører som legemiddelindustrien har mest å tjene på en slik debatt.

SLØRDAHL har et poeng – og legemiddelindustrien er ikke alene: Fra pasientorganisasjoner hevdes det ofte at andre sykdomsgrupper får høyere prioritet, eller en større del av ressursene. Det kan – isolert sett – være korrekt.

En evidensbasert tilnærming ville dog først og fremst ha vist at tilbudene til egen – og de fleste andre pasientgrupper – blir stadig bedre. Medisinske fremskritt skapes gjennom små forbedringer og systematisk arbeid over tid. Det er uheldig om disse neglisjeres eller underkommuniseres.

SELV om det ikke måtte være intensjonen, kan det «etterlatte inntrykket» bli at tilbudene til pasientene svekkes – og at kvaliteten i hele helsetjenesten utvikler seg negativt. Samtidig er det verken uventet eller urimelig at det er manglene – og de udekkede behovene – som løftes opp og frem. Dette er på mange måter selve livsnerven til både pasient- og interessegrupper.

At helsetjenesten opplever et press utenfra, er også helt nødvendig: Den må kikkes i kortene. I beste fall kan resultatet av et påtrykk utenfra bli enda bedre diagnostikk, behandling og oppfølging. Utfordringen er at man evner – og ønsker – å se bredden i disse problemstillingene.

Man må kunne kreve at seriøse aktører bidrar til en kunnskapsbasert tilnærming til helsetjenestens sammensatte utfordringer.

DEBATTEN om en todelt helsetjeneste er selvsagt en forenkling, og den kan beskyldes for å være skapt av aktører som har noe å tjene på den. Likevel må ledere for norsk helsetjeneste, våre politikere og andre som tilhører «helseetablissementet», vokte seg vel for å ta lett på, eller overse, den reelle frykten for en slik todeling.

Makten og kraften bak en slik dikotomi er sterk. Men det viktigste: For dem som opplever at de ikke får hjelp av den offentlige helsetjenesten – særlig når det sies nei av myndighetene, og ledende klinikere er uenige er beslutningen – er selvsagt todelingen reell når behandlingen kan kjøpes privat eller dekkes av forsikring.

KOMMUNEVALGET 2019 viser hvilken sprengkraft som ligger i polarisering og motsetninger.

Utfordringene som lederne for RHF-ene og HF-ene opplever, minner mye om tilbakemeldingen som de såkalte styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre fikk i fleisen denne uken: Man beskyldes for å ville sentralisere og lukke øynene for problemene som «vanlige» folk står overfor.

Dette er en utfordring som neppe går over.