«Todelt helsetjeneste? Nei. Den beste behandlingen? Nei, dessverre»

BESLUTNINGSFORUM for nye metoder vedtok 25. februar å si nei til innføring av en kombinasjonsbehandling med pembroluzimab og cellegift for ikke-småcellet lungekreft i førstelinjebehandling.

Stig Slørdahl, direktør i Helse Midt-Norge og leder av forumet, sier til Dagens Medisin at behandlingen er for dyr. I vedtaket vises det blant annet til at «Dokumentasjonen for overlevelse er umoden og budsjettkonsekvensene store».

DIREKTØR Ans Heirman i MSD Norge svarer med at «Beslutningsforum har sagt nei til et fair, kostnadseffektivt tilbud». Hun påpeker også at det er langt mellom regjeringserklæringens mål om rask tilgang til legemidler samt behandlingstiden, og flere nei enn ja i forumet gjennom 2018.

 Mens myndighetene og industrien har en sterk felles interesse av å tilby gode og effektive behandlinger til norske pasienter innen rammen av den offentlige helsetjenesten, har man et diametralt ulikt syn på prisen på et legemiddel.

SÅ LENGE prisen er hemmelig, er det umulig for utenforstående å vite om pristilbudet som foreligger, er rimelig eller ikke. Dette vanskeliggjør debatten.

Myndighetene har heller ikke vært villige til å definere betalingsgrensen for et godt leveår.

NÅ FORSVINNER også Legemiddelverkets offentliggjøring av kostnadseffektivitet. Var det dette UiB-professor Ole Frithjof Norheim og hans kolleger så for seg da de leverte Norges Offentlige Utredning (NOU) 2014: 12 «Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten»?

Det er direktørene for de regionale helseforetakene (RHF-ene) som nå utgjør Norges fremste – i realiteten eneste – forum for prioriteringer i helsetjenesten. De har det såkalte «sørge for»-ansvaret for nødvendige spesialisthelsetjenester gjennom sine underliggende helseforetak (HF-ene).

DETTE gjør RHF-ene innenfor den økonomiske rammen man får tildelt av Stortinget. Her skal man både drifte sykehusene og bygge nytt – samt investere i ny teknologi, utstyr og legemidler.

Makten – og presset – på dette nivået er stort: Man skal nå de politiske målene, forholde seg til de ansattes krav og interesser, de øvrige helsemyndighetene og kommunehelsetjenesten, befolkningen og medier.

Har man gitt for mye makt – og tillagt for mange oppgaver – på dette mellomnivået?

 NORSK lungekreftgruppe velger nå å gå ut og advare imot utviklingen etter det siste nei-et i Beslutningsforum.

Ifølge leder Odd Terje Brustugun i Norsk lungekreftgruppe nektes i en størrelsesorden på 1500 norske pasienter den beste lungekreftbehandlingen. Som Brustugun selv påpeker, er det «opplagt flere dilemmaer ved å gå ut som vi nå gjør».

 MEN det er også meget gode grunner til å lytte når de som møter pasientene og slår alarm om situasjonen. Det er fagfolkene som må kommunisere den dramatiske beskjeden:

«Det finnes behandling som jeg mener du burde ha hatt, men den er ikke tilgjengelig i den offentlige helsetjenesten. Den kan kjøpes privat».

 ALLE politiske partier står hardt på at vi skal ha én felles helsetjeneste som tilbyr likeverdig diagnostikk og behandling i våre offentlige sykehus. Så blir det et definisjonsspørsmål om vi får en todelt helsetjeneste gjennom enkeltvedtak hvor resultatet blir «nei» til nye behandlinger.

Kanskje er det mer rimelig å snakke om en skala av måloppnåelse for en fullverdig offentlig helsetjeneste, enn bruk av dikotomien enten/eller i spørsmålet om todelt helsetjeneste?

MAN kan med gode argumenter hevde at helsetjenesten i USA er todelt. De skandinaviske landene holder fast ved den offentlige, skattefinansierte helsetjenesten, og kommer til å gjøre det i uoverskuelig fremtid.

Men stiller man spørsmålet på følgende vis, får våre folkevalgte – med helseministeren i spissen – en betydelig utfordring: Kan pasienter som blir alvorlig syke, være helt sikre på at man får den behandlingen som et samlet fagmiljø mener er den beste?

Svaret er dessverre nei.