Tilbakeblikk

DAGENS MEDISIN jubilerer med 20 år som uavhengig nyhetsavis i Norge, og markerer begiven­heten med en spesialutgave hvor vi ser tilbake på perioden 1998–2018. Som mennesker analyserer, vurderer og dømmer vi hendelser i vår hverdag med nåtidens forventninger og krav. Det er verken galt eller urimelig.
Men iblant er det også både viktig og verdifullt å se utviklingen over tid, for bedre å kunne identifisere hvor vi kom fra, hva som har skjedd underveis – og hvor vi står i dag.
De medisinske gjennombruddene har vært store. Diagnostikk og behandling er på et helt annet nivå enn i 1998.
REFORMER – både i primær- og spesialisthelsetjenesten – har satt sine fotavtrykk og skapt nye rammer for tjenesten. Fastlegeordningen, som trådte i kraft i 2001, vektlegges av en rekke personer som det viktigste som har skjedd i perioden. Helseforetaksmodellen, som så dagens lys i 2002, har profesjonalisert styringen av sykehusene og sørget for at økonomien er under kontroll.
Samtidig opplever leger og annet helsepersonell en svekket autonomi og påvirkning av egen arbeidshverdag. Byråkratiseringen har økt. Nye yrkesgrupper – som jurister, økonomier og kommunikasjonsfolk – har kommet inn i tjenesten. Kvinner er i stort flertall på medisinstudiet og kommer til å dominere fagutvikling og ledelse de neste 20 år.
I fjor vant legene mot Spekter i Arbeidsretten, etter tidenes lengste sykehusstreik. Det er krise for fastlegeordningen. Det er forstemmende at vi har kommet i dette uføret. Ledere i helse­tjenesten må kritisk vurdere hvordan de skjøtter sine oppdrag når ansatte så gjennomgående kritiserer mangel på faglig tilstedeværende ledelse, åpenhet og tillitsfull dialog.
TO NYE prioriteringsutredninger, Norheim og Magnussen, har de siste årene løftet frem prinsipper for prioriteringer i spesialisthelsetjenesten.
Vi har fått et prioriteringsverktøy som har løftet enkeltsakene bort fra politikernes bord: Beslutnings­forum har blitt organet som sier ja og nei til nye legemidler i helsetjenesten. Men konflikter om nye, dyre legemidler tar fortsatt mye oppmerksomhet.
MYE AV makten i helsetjenesten er overrakt de fire direktørene for de regionale helseforetakene (RHF-ene). De utgjør Beslutningsforum og holder såkalte AD-møter bak lukkede dører.
Stram økonomistyring preger sektoren. Uttrykk som «Det må prioriteres» og «Vi må ha rammer for tjenesten», har blitt mantraet til lederne i forvaltningen de siste tiår. Det er tette bånd mellom toppbyråkratene Anne Kari Lande Hasle, Bjørn-Inge Larsen og Bjørn Guldvog – som har styrt sektoren gjennom perioden.
Helsetjenesten er blant samfunnets tankskip, og den nære alliansen Finansdepartementet/Helsedepartementet har vært avgjørende for at helseutgiftene har vært holdt på et moderat nivå. Vi har fått en rekke nye og flotte sykehus siden 1998, men knapt ett eneste er blitt bygget stort nok.
Mulighetene i medisinen har utviklet seg mye i perioden. Derfor har de siste årenes fokus på overdiagnostikk og -behandling vært både riktig og nødvendig. Den informerte pasient står kanskje igjen som den største enkeltendringen de siste 20 årene.

Helsetjenesten har bidratt med temaer som samvalg, nye juridiske rettigheter og frihet for valg av behandlingssted. På områdene kjernejournal og digital samhandling har fremdriften vært skuffende svak.
PSYKISK helse og rus er satt skikkelig på dagsordenen siden 1998. Målet om å løfte dem «nederst­ ved bordet» har vært en løypemelding fra flere helseministre. Men så lenge dagens organisering består – og ledergruppene ved sykehusene stort sett består av personer med ansvar for somatikk – lykkes ikke tjenesten godt nok med å hjelpe dem som har de aller største behovene.
Den felles, offentlige helsetjenesten står fortsatt som vårt bærende­ mål og prinsipp, men det blir stadig mer krevende å leve opp til ambisjonene i praksis.