#Tidsskille

#METOO-KAMPANJEN er blant de viktigste – og største – fremskrittene i den vestlige verdenen det siste tiåret. Det er grunn til å bruke så store ord, i alle fall hvis vi om noen år kan fastslå at verdiene bak kampanjen har ført til varig endring på områder som seksuell trakassering og uakseptabel oppførsel mellom mennesker med ulik grad av makt, alder og posisjon.
Det er grunn til optimisme, for oppslutningen om ideene bak Metoo-initiativet synes både stor og genuin. Målet må være at kampanjen blir et tidsskille for holdninger i både arbeidsliv og i andre, mer sosiale og private relasjoner.
FOLKEBEVEGELSER som tidligere har kjempet for tilsvarende verdier og ideer, har ofte fremmet rettslige krav for å komme problemene til livs. På områder som likestilling, fri abort, etnisitet og retten til seksuell legning er mange seire vunnet – selv om det i en rekke land fortsatt er langt igjen mellom lover og praktiseringen av dem.
Det som gjør Metoo så vesentlig for liberale demokratier, er at kampanjen også retter seg mot oppførsel som ikke nødvendigvis rammes av straffeloven. Man har trukket en grense for hva vi både som enkeltpersoner og samfunn skal akseptere av adferd. «Å ta seg til rette» er uakseptabelt, og alle har et ansvar for å si ifra om man mistenker eller oppdager tilfeller av krenkende oppførsel.
FOR de aller fleste har omfanget av Metoo fungert som en kraftig vekker – en øyeåpner. Flere har påpekt at det er overraskende at vi ikke har kommet lenger i våre tilsynelatende likestilte vestlige samfunn, enn at vi måtte skrive 2017 før uakseptabel mellommenneskelig oppførsel fikk et utvetydig nei-stempel – og ditto konsekvenser.
Muligens var det nettopp opplevelsen av at tiden var overmoden for å slå tilbake mot seksuell trakassering og maktmisbruk, som kan forklare hvorfor kampanjen har fått en slik verdensomspennende oppslutning og kraft. Helt sikkert er det at uretten som initiativtakerne varslet om, har vekket både gjenkjennelighet og refleksjon hos millioner av mennesker. Verden står i gjeld til de kvinnene som fikk snøballen til å rulle, og til alle dem som har bidratt ved å fortelle sine historier – med den belastningen dette medfører. Det er vanskelig å tenke seg at kampanjen hadde lyktes uten sosiale medier. Modenheten ved dette tross alt ganske nye mediet, kan muligens være med på å forklare hvordan kampanjen fikk sitt gjennombrudd først i 2017.
NORSK helsetjeneste har også hatt sitt Metoo-opprop. 3200 leger og medisinstudenter tok gjennom #utentaushetsplikt til orde mot seksuell trakassering. En rekke historier om uønsket seksuell oppmerksomhet og krekende atferd, med helsevesenet som arena, ble formidlet gjennom Aftenposten. En spørreundersøkelse avdekket dessuten at én av fem har opplevd overgrep eller seksuell trakassering fra andre ansatte i helsevesenet. Få har turt å varsle, og de som har hatt mot til å si ifra, har fått svært varierende respons.
Helseministeren sier han «er bekymret og overrasket over omfanget som avdekkes, men er samtidig glad for at så mange nå engasjerer seg». Bent Høie lover at «helse- og omsorgstjenesten skal ha et aktivt forhold til disse problemstillingene, både kulturelt og gjennom tiltak i de etablerte systemene for oppfølging av medarbeidere». Det er et løfte som forplikter.
POLITISK har Metoo i Norge først og fremst rammet Arbeiderpartiet, og lammet partiet gjennom varslersaken mot nå avgått nestleder Trond Giske. Det er avgjørende at alle deler av norsk arbeids- og samfunnsliv ikke skyver Giske-saken foran seg og tenker at den ikke angår dem, men arbeider aktivt med ideene til varslerne bak Metoo.
Slik kan aksjonen representere et virkelig vannskille – til beste for alle kvinner og menn.