Styringsdebatten

3. MARS er satt som høringsfrist for innspill til Kvinnsland-utvalgets rapport. Det skal bli interessant å se hva aktørene i helsetjenesten mener om hvordan spesialisthelsetjenesten bør organiseres i årene som kommer.
Kvinnsland-utvalget var splittet i sine anbefalinger: Et flertall tok til orde for – stikk i strid med både mandatet og regjeringsplattformen – at de regionale helseforetakene (RHF-ene) burde bestå.
Det regionale nivået har fått en stadig sterkere maktposisjon jo lenger ut i stortingsperioden vi har kommet. Mye makt ligger hos de fire administrerende direktørene (AD-ene). De samkjører jevnlig sine meninger i det såkalte AD-møtet – og stadig flere prioriteringsavgjørelser er delegert til direktørene gjennom organet Beslutningsforum.

REGJERINGEN har varslet at den vil legge frem sitt forslag til nyorganisering av sykehusene i forbindelse med fremleggingen av revidert nasjonalbudsjett, 11. mai.
Vi nærmer oss med andre ord svaret på hvordan Bent Høie vil kvittere ut valgløftet om å fjerne RHF-ene. Helseministerens utfordring er imidlertid at det ikke finnes noe flertall på Stortinget for en alternativ styringsmodell.

ETTER både å ha ledet og hørt flere debatter om Kvinnsland-rapporten, synes en del aktører å reflektere nokså kritisk rundt utvalgets oppdrag. Gruppens mandat var å «utrede ny organisering av eierskapet til spesialisthelsetjenesten».
Men hva var det egentlig Kvinnsland-utvalget skulle svare på, ut over å gi ryggdekning til et politisk valgløfte? Var mandatet velegnet til å skape høyere kvalitet og bedre behandling i norske sykehus?
Er spørsmålet om organisasjonsmodell godt for å finne svaret på hvor «skoen trykker» i sykehusene?
Får man mer sømløse pasientforløp, eller for den saks skyld: Oppnår man visjonen om «pasientens helsetjeneste» ved å vurdere ulike organisasjonsmodeller opp mot hverandre?
Sistnevnte problemstilling adresserte Helse Midt-direktør Stig Slørdahl under et møte i regi av Norsk sykehus- og helsetjenesteforening (NSH) forleden: Slørdahl mener at brukerperspektivet bør inngå som et evalueringskriterium i valg av organisasjonsmodell, og han anbefaler å stille følgende spørsmål: Hvis målet er å skape pasientens helsetjeneste – hvilken styringsmodell er da best?
For å supplere Helse Midt-sjefen: Det synes svært usikkert om det er mulig å si noe av kvalitativ verdi om dette.

2016 var året da vi diskuterte prioriteringer i spesialisthelsetjenesten. I 2017 vil mye handle om organiseringen av den samme tjenesten. Det er både bra og viktig at vi diskuterer utviklingen av norske sykehus. De er blant våre viktigste felleskapsinstitusjoner og sentrale tjenesteytere.
Utfordringen er at den kommunale helse- og omsorgssektoren ikke blir gjenstand for samme oppmerksomhet. Maktforholdet mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten er skjevt. I en stadig mer komplisert helsetjeneste må vi evne å se samspillet mellom de to helsetjenestene: Ideelt sett burde de to ha vært ett. Per i dag er eierskapet delt mellom stat og kommune. Begge steder er utfordringene så store at en sammenslåing fort kan gjøre mer skade enn nytte. Derfor lever både prioriterings- og organisasjonsdebatter hver sine liv.

SYKEHUSENE må også i årene som kommer gi den mest spesialiserte, avanserte og teknologiintensive helsehjelpen. Men mer diagnostisering og behandling må flyttes til primærhelsetjenesten og kommunene: Først og fremst fordi det er bra for pasientene, dernest fordi ressursene i sykehusene må brukes på pasientene med de største behovene.
Dette krever at alle som ønsker en bedre helsetjeneste, evner å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må klare å utvikle primær- og spesialisthelsetjenesten i symbiose.