Sprikende anbefalinger i grundig gjennomgang

UTVALGET ledet av Stener Kvinnsland, tidligere administrerende direktør ved Helse Bergen HF og styreleder ved OUS, la torsdag frem sin NOU «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten: Hvordan bør statens eierskap innrettes framover?»
Utredningen er blitt en grundig gjennomgang av foretaksmodellen og tiden etter statlig overtakelse av sykehusene.
Utvalget på 16 har imidlertid ikke klart å lande på noen samlet vurdering om hvilken organisasjonsmodell som vil være den mest hensiktsmessige.
BÅDE Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å legge ned de regionale helseforetakene (RHF-ene). Det ble ganske raskt klart at helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) prioriterte andre saker enn organisering av spesialisthelsetjenesten da han tiltrådte i 2013.
For det andre mangler regjeringspartiene og deres parlamentariske flertall med KrF og Venstre en felles, alternativ styringsmodell.
Derfor har ikke RHF-ene blitt lagt ned i denne stortingsperioden. Og stikk i strid med regjeringsplattformen, har RHF-ene fått stadig større makt de siste tre årene:
En rekke sentrale prioriteringsbeslutninger er tillagt Beslutningsforum, et lukket organ bestående av de fire RHF-direktørene og en brukerrepresentant (som observatør).
DE tar, etter saksbehandling og vurderinger fra Legemiddelverket og nå det nye helseforetaket Sykehusinnkjøp, beslutninger om hvilke nye legemidler og metoder som skal benyttes – og hvem som skal få nei.  Organet har fått en betydelig prioriteringsmakt i norsk helsetjeneste.
RHF-ene er en slags stebror til fylkeskommunen, av onde tunger omtalt som et forhatt og fordyrende byråkratisk mellomnivå.
Nå ønsker Kvinnsland-utvalget å gi nivået som er blitt spådd nedenom og hjem en rekke ganger siden reformen inntrådte i 2002, et nytt liv.
ET FLERTALL på 13 av 16 i utvalget foreslår at mellomnivået skal bestå. Og blant forslagene som helseministeren fikk overlevert i formiddag, ligger også et alternativ om å fjerne styrene til sykehusene (HF-ene).
Det vil i så fall bety en enda sterkere maktkonsentrasjon hos direktørene og ledergruppene i Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord.
AV partiene på Stortinget er det kun Arbeiderpartiet som slutter opp om regional styring av spesialisthelsetjenesten. Problemet til de andre partiene, er at de først og fremst er enige i sitt ønske om å fjerne RHF-ene.
Dette vektla også helseministeren da han mottok rapporten. Det vil være uansvarlig å legge ned RHF-ene uten å ha en alternativ, utredet modell på plass, sa Høie.  
HELSEMINISTEREN anbefaler at de politiske partiene som vil fjerne RHF-ene, bruker Kvinnsland-utvalgets utredning som faglig fundament og grunnlag for behandling av styringsmodellen på vårens landsmøter.
Bent Høie ønsker seg uansett at en eventuell endring av styringsmodell får bred politisk oppslutning. Det er et klokt utgangspunkt, men vanskelig å få til i praksis.
For ideelt sett bør Arbeiderpartiet inngå som en del av dette kompromisset. De siste dagers budsjettkrise er en brutal påminnelse om hvor skjørt det parlamentariske flertallet er for den sittende regjering.
KVINNSLAND-UTVALGET har en rekke forslag til endringer av norsk spesialisthelsetjeneste. De fleste av dem inneholder imidlertid dissenser, og det virker ikke klart hvor veien går videre.
Et annet, grunnleggende problem for diskusjonen, er mangelen på dokumentasjon, vitenskapelig eller forskningsmessige begrunnelser for de ulike forslagene.
DET ER ikke nødvendigvis utvalgets feil, men materien vi har å gjøre med: Det er mulig å føre argumenter både for og imot de fleste av de utredede, organisatoriske modellene. Det hele faller ned på vekting av styrker og svakheter ved de ulike forslagene.
Utvalget har dessuten slitt med en «debatt om debatten»: Hva skal utvalget diskutere? Hvor ligger egentlig problemet med styringen av sykehusene i Norge i 2016?
VI HAR nettopp vært gjennom tidenes lengste legestreik, og jevnlig debatteres temaer som fryktkultur, mangel på tilstedeværende ledelse i sykehusene, for stort økonomifokus og overbyråkratisering av helsetjenesten.
Men skyldes disse alle disse problemene RHF-organiseringen? Eller må man lete andre steder?
LENGE – godt hjulpet av flere politiske partier og mange aktører i helsetjenesten – har RHF-ene fått stempelet som «roten til alt vondt» i helsetjenesten.
Bildet synes mer sammensatt når vi skriver 1. desember 2016, og veien til en annen styringsmodell fremstår i øyeblikket som både humpete og tåkelagt.
I SKYGGEN av en mulig regjeringskrise virker dessuten valg av styringsmodell for norsk spesialisthelsetjeneste som en relativt teknisk debatt, for de aller mest interesserte.