Små forskjeller

MED knappe fire uker igjen til stortingsvalget viser et gjennomsnitt av målingene for august et rødgrønt flertall på Stortinget. Slår målingene til, blir Ap-leder og tidligere helseminister Jonas Gahr Støre Norges nye statsminister.
Samtidig skal det ikke store velgervandringer til for at de borgerlige partiene beholder flertallet. Hvis Venstre kommer over sperregrensen, kan det være nok til at Høyre-leder Erna Solberg fortsetter som statsminister.
VINNER de rødgrønne partiene, vil det bane vei for Torgeir Micaelsen som ny helse- og omsorgsminister. Er det én erkjennelse Ap kom til etter åtte år med rødgrønn flertallsregjering, er det at helseministerposten krever fersk erfaring og nærkontakt med sektoren. Det holder ikke å være «for» god eldreomsorg eller god medisinsk behandling. Micaelsen har blitt godt kjent med norsk helsetjeneste etter fire år som helsepolitisk talsperson og bør kunne kle rollen som helsestatsråd.
Under DMs maktkåring i 2016 lanserte Bjarne Håkon Hanssen stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol som en utfordrer til posten. Den tidligere helseministeren holdt likevel Micaelsen som den fremste kandidaten. Samtidig inneholder regjeringskabaler så mange usikre varianter at ingenting kan utelukkes før alt er klart.
FÅR Solberg-regjeringen fornyet tillit, vil Bent Høie bli sittende som helse- og omsorgsminister. Det vil i så fall være en betydelig prestasjon. Ingen helseministre har sittet lenger enn Høyre-nestlederen. Ser man på terningene som 14 organisasjoner har trillet over statsrådens innsats, vil Høies ettermæle oppsummeres gjennom fyndord som dyktig, innsiktsfull og arbeidsom.
Fritt behandlingsvalg fremstår som den største forskjellen mellom Høyre og Ap i helsepolitikken. Høyres mål er at 12.000 pasienter skal bruke systemet hvert år frem til 2021. Dit er det langt frem. Etter at reformen trådte i kraft 1. november 2015, er det mottatt oppgjørskrav for 4352 unike pasienter, ifølge Høyres egne tall. Ap vil fjerne den «dyre og byråkratiske» ordningen. «Man vil merke både i ord og handlinger at vi mener det eneste riktige svaret er å satse fullt og helt på vår felles, offentlige helsetjeneste», sier Micaelsen om sitt alternativ.
I DET store og hele har Høie og Micaelsen imidlertid de samme ambisjonene og målene for helsetjenesten. Helseministerduellen som Dagens Medisin arrangerte med de to – for å få øye på forskjellene – underbygger dette ganske godt:
Ett av de store poengene er Høies kokettering med Aps e-helsevisjon, som Støre og Micaelsen har proklamert at skal være blant Europas beste i 2025. Bent Høie gjør så godt han kan med å spille på Jonas Gahr Støres bakgrunn fra fransk eliteuniversitet med å påstå at Støres store drøm er å bli omtalt i storavisen Le Monde i 2025.

Underforstått: Høie bryr seg derimot om pasientens hverdagsutfordringer. Micaelsen mener på sin side at e-helsesatsingen til Høie kommer for sent – og er for svak.
ALLE norske helsepolitikere er enige om målet om én felles, offentlig finansiert helsetjeneste der folk får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Det er selvsagt et ideal, som det syndes mot hver eneste dag. Ulikhetene innen helse blir stadig større, noe alle skolerte helsepolitikere vet innerst inne.
I de store prioriteringsspørsmålene er Høie og Micaelsen enige. Høie har sluttet opp om Aps styringsmodell og fredet RHF-ene, og trolig er man ganske lik på pengebruken til helse også i årene som kommer. Uavhengig av valgresultatet er det lite sannsynlig å tro på radikale endringer i rammene for helsetjenesten. Derfor må ansatte og ledere i helsetjenesten jobbe med kvalitetsforbedring i sin hverdag og forsøke å spille hverandre gode. Det kommer ingen mirakelkur fra verken storting eller regjering.