Slitne leger uten kontroll over egen arbeidstid og fritid er dårlige leger for sine pasienter

Markus Moe er ansvarlig redaktør i Dagens Medisin.

Organiseringen er derfor ulik mellom by og bygd: Fra næringsdrivende fastleger i storbyen med 1200 pasienter på listen, til fast ansatte leger i distriktskommuner med få pasienter og lange geografiske avstander.

For lange arbeidsdager og mangel på vern av fritid og familieliv var likevel en felles og samlende opplevelse blant legene. I en knapp uke var de i streik under mottoet «Nok Nå».

ALLMENNLEGENE aksepterte vide unntak fra ordinære arbeidstidsordninger da man fikk på plass fastlegeordningen. Med den fikk mange allmennleger en økonomisk oppside, en solid dose tillit fra myndighetene, gode rammer for innflytelse på utviklingen av kommunehelsetjenesten – men også store arbeidsoppgaver og et betydelig personlig ansvar.

Siden 2001 har både samfunnet og helsetjenesten endret seg. Oppgavene og mulighetene i medisinen har økt. Den norske velstanden har «påført» nordmenn en relativ fattigdom. Mange opplever utenforskap og at de ikke strekker til.

KOMMUNE-NORGE merker den økte pågangen av mennesker med et sammensatt sykdomsbilde av fysiske og psykiske plager. Oppgavefordelingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten er for ofte uklar. Den dårlige organiseringen gir merarbeid begge steder.

Men folk bor som kjent ikke i spesialisthelsetjenesten. Kommunene må ta vare på, og vise omsorg for, alle sine innbyggere – hver dag, hele året.

LEGENE anno 2020 er også annerledes enn yrkesgruppen som dominerte ved inngangen til årtusenskiftet. Den nye generasjonen aksepterer i mindre grad at yrkeslivet fyller hele døgnet.

Høsten 2016 streiket sykehuslegene for å beholde påvirkning og kontroll på arbeidstidsordningene i spesialisthelsetjenesten. Kravet om «rullerende arbeidsplan» sto sentralt.

Mens legestreiken i sykehusene var formulert som likhet for alle i vakt, ble streiken i kommunene utrykt med en form for individualisert klausul: Fastlegene må samtykke dersom de pålegges mer enn syv timers legevakt i uken, tilsvarende 28 timers beredskapsvakt.

DE TO streikene viser også forskjellen på legegruppene i de to nivåene: Der sykehuslegene kom sammen rundt felles krav om arbeidstider, vaktordninger og skifttillegg, var fastlegene mer individualisert som gruppe.

Ulikheter i befolkningsgrunnlag, bosetningsmønster og geografi gjør at allmennpraksis i Norge ikke er en ensartet oppgave.

FASTLEGER med næringsdrift og allmennleger på fastlønn gir leger i kommunene et ulikt ståsted – og til dels ulike interesser og prioriteringer.

Streikegrunnlaget blant leger i kommunene var derfor i praksis mer mangslungent og sammensatt enn kun spørsmålet om legevakt.

DAGEN før streiken i kommunene skulle ha vært trappet opp, gikk myndighetene inn med tvungen lønnsnemnd.

Basert på fastlegenes tilbakemeldinger er det forståelig at Legeforeningen valgte konflikt og streik. Slitne leger uten kontroll over egen arbeidstid og fritid er dårlige leger for sine pasienter.