Prioriteringer

HELSEKOMITEEN på Stortinget er enige med regjeringen om prinsippene for prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten. Dette viser behandlingen av Prioriteringsmeldingen, som komiteen avga innstilling for i forrige uke. Våre folkevalgte mener helsehjelp skal gis etter kriteriene alvorlighet, nytte og ressurs.
Det er grunn til å gratulere komiteen med godt arbeid. Det er viktig med konsensus rundt grunnprinsipper for prioriteringer i helsetjenesten.
VÅRE folkevalgte erkjenner gapet mellom samfunnets tilgjengelige ressurser og hva som er medisinsk mulig. For det andre fastslår man at både organisering og ulik status mellom faggrupper, utilsiktet kan påvirke fordelingen av helsetjenester mellom pasientgrupper. For det tredje kan ytre rammebetingelser ha betydning for fordelingen av ressursene i helsetjenesten. Det er dette prioriteringer i helsetjenesten skal motvirke, slik at ressursene blir rettferdig fordelt, fastslår en enstemmig helse- og omsorgskomité.
Vi får håpe at den brede oppslutningen får betydning for politikeres håndtering av prioriteringsspørsmål og enkeltsaker i offentligheten. Klinikere og ledere som tar ubehagelige eller upopulære avgjørelser og eksempelvis sier nei til behandling, må ikke møte politikere som raser i mediene med at «slik kan vi ikke ha det i verdens rikeste land».
MAN kan gjerne mene at de nye kriteriene skiller seg lite fra tidligere prinsipper for prioriteringer, slik vi kjenner dem fra Lønning I-utvalget (1987) og Lønning II (1997). Likevel har ikke arbeidet vært bortkastet. At arbeidene til Inge Lønning står seg over tid, bør nok heller tolkes som en anerkjennelse for prioriteringsarbeidet i norsk helsetjeneste.
Nye prioriteringsdilemmaer har dog dukket opp etter Lønning II i 1997, argumenterer helsekomiteen på Stortinget: «Hvordan skal alvorlighet konkret forstås i ulike situasjoner, hvor går egentlig grensen for hvor mye vi er villige til å betale for et legemiddel eller andre metoder, og er det kriterier som er mer relevante nå enn i 1997?», skriver helsekomiteen i sin innstilling. Den viser også til «en debatt om dyre kreftlegemidler våren 2013» – den såkalte Ipilimumab-saken – som én av de viktigste årsakene til at daværende helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) nedsatte Norheim-utvalget.
KOMITEEN kan dog ikke utkvittere på disse dilemmaene. Verken regjeringen eller helsekomiteen ønsker å avklare noen grenseverdi, til tross for at både Norheim-utvalget og Magnussen-gruppen mente dette var en prioriteringsoppgave som burde ligge hos våre folkevalgte.
Både regjeringen og flertallet i helsekomiteen løfter åpenhet om prioriteringer som et av meldingens sterkeste kort. Men når det kommer til stykket, velger man annerledes: Diskusjonene i den RHF-ledende gruppen Beslutningsforum skjer bak lukkede dører. Man forkynner sine vedtak når de er fattet.
FLERTALLET i komiteen – bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet – mener videre at prisen på nye og innovative legemidler, heller ikke er spørsmål som hører hjemme i offentligheten.
Norske helsepolitikere har kommet med til dels sterk kritikk av legemiddelindustrien for dens prising av nye innovasjoner. I spørsmålet om offentliggjøring av priser har man imidlertid funnet sammen. Med hemmelige rabatter på legemidler er det nemlig mulig for legemiddelindustrien å redusere prisene sine i Norge uten at de blir kjent i andre land, hevdes det i debatten. En slik argumentasjon virker plausibel, selv om man kan sette spørsmålstegn ved dokumentasjonen for at dette er riktig.
Uansett: Våre folkevalgte velger seg åpenhet når man ser seg tjent med den. Derfor vil mange av de virkelig vanskelige prioriteringsspørsmålene i norsk helsetjeneste også i årene som kommer, bli fattet uten reelt offentlig innsyn.