Økonomi og festtaler

HELSE- OG OMSORGSTJENESTER i vårt land kjennetegnes av samspillet mellom offentlige og private aktører. Når noe går galt – eller tjenester ikke leveres som de burde – legges det frem forklaringer som bidrar til å plassere både ansvar og motiver.

Dette er legitimt – og ofte opplysende. Men med både interessefellesskap og – motsetninger hører vi sjelden om enkeltaktører som presenterer det hele og fulle bildet.

APOTEKBRANSJEN har fått hard medfart den siste tiden for sine salgskonkurranser. Det har i det store og hele vært en fortjent kritikk. I NRKs «Debatten» måtte Norsk Medisinaldepot, som eier Vitusapotekene, svare for hvorfor ansatte i apotekene «spiller Bingo og 5 på rad på bakrommet» for å drive mersalg til kunder som er på apoteket for å hente ut en resept.

Farmasøyter er helsepersonell og skal selvsagt følge helsepersonelloven. Derfor blir «mersalg», «omsorgs-salg» eller hva man kaller det man driver med, ikke bare en gråsonevirksomhet i mange tilfeller. Som helsejurist Anne Kjersti Befring påpekte i programmet: «Når syke mennesker skal hente ut sine medisiner, skal man være trygg på at de rådene man får, er ut ifra pasientens interesser».

NYE TALL for legemiddelmangel kom denne uken. 2019 blir et rekordår for mangel i Norge, med 1171 tilfeller av legemiddelmangel så langt i år. Legemiddelmyndigheter peker på en rekke faktorer, som råstoffmangel, produksjonssvikt, feilberegning av forholdet mellom tilbud og etterspørsel samt kompliserte omsetningsstrukturer i det globale legemiddelmarkedet.

Men i begge tilfeller spiller økonomi en større rolle enn de fleste er villige til å innrømme.  Apotekenes behov for «mersalg» kommer – i alle fall et stykke på vei – som et resultat av den relativt sett lave fortjenesten man får for de medisinske oppgavene helsepersonell utfører i apotek. Det er regulert hva medisiner skal koste, mens påslaget på solkrem fastsettes av det kundene er villige til å betale for.

FÅ ønsker lenger å produsere «gamle» legemidler hvor patentene er utløpt, fordi prisene på disse er så lave at fortjenesten er liten – eller ikke-eksisterende. Legemiddelfirmaene jakter derfor i flokk for å utvikle sine pipeliner rundt kreft og immunterapi, eller gjennombrudd innen nevrodegenerative sykdommer. Her er det nesten ingen grenser for hva firmaene er villige til å betale for oppkjøp av lovende bioteknologi-selskaper.

Det er som med fotballklubber i den engelske toppdivisjonen Premier League: En lovende fotballspiller, som nordmannen Erling Braut Haaland, er plutselig «verdt» 100 millioner pund fordi han er god til å putte ballen bak motstanderens keeper.

I VERDENEN vi lever i, kan vi gjerne mene at apotekkjedene, legemiddelselskapene og fotballklubbene er både kyniske og grådige. Begge deler er trolig riktig – i alle fall et stykke på vei.

Men når vi har organisert våre helsetjenester som et samspill mellom offentlige og private aktører, har myndighetene også sine interesser: De vil betale så lite som mulig for de tjenestene som de private leverer. Det er legitimt, men de må også ta et medansvar for de utfordringene vi opplever i det norske apotekmarkedet og med legemiddelmangelen.

HVIS myndighetene betaler litt mer for helsetjenester i apotek, kan kanskje apotekene slutte med  salg av «bivirkningsprodukter»  på medisiner samt villedende reklame for kosttilskudd? Om «vanlige» legemidler får litt høyere pris, vil kanskje leveransene bedres? Som et motsvar kan industrien redusere prisene på sine nye «premium» legemidler?

Felles utfordringer krever felles løsninger: Både offentlige myndigheter og private aktører snakker ofte i store bokstaver om sin omsorg for pasientene. Det er på tide å gjøre snakket om til handling.