Nyttig konflikt

SENTERPARTIET mener at helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) hadde bestemt seg for å beholde de regionale helseforetakene (RHF-ene) før han nedsatte Kvinnsland-utvalget. Han iverksatte med andre ord en prosess for å kamuflere eller tåkelegge sin egen snuoperasjon – sitt eget løftebrudd. Utnevnelsen av Kvinnsland-utvalget var således langt på vei en skinnmanøver, hvor mandatet til gruppen var tilpasset Bent Høies nye politiske mål om å beholde RHF-ene.
Omtrent slik resonnerer Kjersti Toppe, Sps helsepolitiske talsperson. Hennes konklusjon er like brutal som den er anklagende: «Ved å sette ned et utvalg han visste ikke ville komme med et alternativ, har helseministeren misbrukt helsevesenets ressurser», sa Toppe til Dagens Medisin i forrige uke.
BENT HØIE erkjente sist uke at han har endret standpunkt i saken. Han tok også imot kritikken han visste at måtte komme da snuoperasjonen om mellomnivået i spesialisthelsetjenesten var et faktum.
Men Kjersti Toppes kritikk lot ikke Høyre-nestlederen forbli uimotsagt. Høie omtalte utspillet som «grovt» – og la til: «Hennes angrep gir et alvorlig innblikk i hva som kan skje hvis Toppe får ansvar for helsetjenesten etter valget».
PÅSTANDEN om at prosessen har vært fiktiv og at Høie sløser med helsetjenestens ressurser, er såpass udokumentert og spekulativ at Toppe måtte regne med at et svar fra helseministeren. Hun kritiserer helseministeren på en måte som Arbeiderpartiet verken ønsker eller våger.
Respons fra Høie er også det Toppe ønsker seg. Hun håper først og fremst på oppmerksomhet om egen politikk. Dernest jobber Sp for å fremstå som den klareste helsepolitiske opposisjonen til regjeringen. Derfor bruker hun anledningene som byr seg, til å forsøke å redusere forskjellene mellom Bent Høie og Torgeir Micaelsen: «I Norge ligner Høyre og Ap mer og mer på hverandre i helsepolitikken. Det er synd, fordi vi trenger en annen linje. Og ikke minst en annen måte å styre, finansiere og lede norske sykehus på», sier Toppe.
BÅDE Kjersti Toppe og Bent Høie er med på å bygge opp om en konflikt som begge partier kan tjene på. Om de lykkes, er i så fall Ap den store taperen. Helseministerens advarsel mot Toppe er således også en pekefinger mot velgere som er usikre i valget mellom en stemme på Ap og Høyre: En stemme på Ap vil nødvendigvis bety større innflytelse til Sp, er undertonen i svaret til Høie.
Forskjellene mellom Ap og Sp i helsepolitikken ble imidlertid veldig tydelige etter det rødgrønne valgnederlaget i 2013. Kjersti Toppe har heller ikke lagt skjul på at hun var sterkt uenig i mye av den politikken som ble ført fra hun kom inn på Stortinget og helsekomiteen i 2009. Da hadde Sp allerede vært juniorpartner i den rødgrønne regjeringen fra 2005. Jens Stoltenberg ønsket ikke at Sp eller SV skulle få nøkkelkortet til statsrådskontoret i Helse- og omsorgsdepartementet. Fra 2005–2013 var det i hovedsak Aps helsepolitikk som ble ført.
HELSE er et så krevende politisk felt å styre at man må regne med skandaler fra tid til annen. Sånn sett kunne man tenke seg at det største partiet i den til enhver tid sittende regjeringskonstellasjonen, kan lefle med tanken om å overlate helseministerposten til ett av samarbeidspartiene.
Når Ap og Høyre har slått fra seg en slik tanke, er det fordi nederlaget ved å fatte en slik beslutning ville ha vært betydelig – og fordi makten ved å styre dette departementet er så stor. Sp vet at partiet må bruke tiden frem til stortingsvalget 11. september med å blankpusse sin helsepolitiske profil. Med en eventuell rødgrønn valgseier og Jonas Gahr Støre som statsminister, vil Sp igjen høyst sannsynlig måtte tilpasse seg Aps helsepolitikk.