Milliardsatsingen

LANDSFORENINGEN for hjerte- og lungesyke (LHL) satset stort på det nye sykehuset på Gardermoen. I forrige uke ble imidlertid de ansatte orientert om økonomisk krise, kostnadskutt, utsatte investeringer og lønnsfrys. Torsdag 14. mars var generalsekretær Frode Jahren på forsiden av Dagens Næringsliv til tittelen: «Privat helsegigant mangler pasienter: Må kutte etter tap på flere hundre millioner».

Ifølge Jahren har det nye LHL-sykehuset på Gardermoen på ett år behandlet 15.000 pasienter. Kapasiteten er på 25.000–30.000 pasienter årlig, ifølge generalsekretæren.

FRODE JAHREN er frustrert over situasjonen. «Det står pasienter i helsekø over hele landet», sier han til DN.
Landsforeningen har siden oppstarten på Gardermoen vært i en til dels bitter konflikt med det offentlige om bruken av foreningens medisinske tjenester. Jahren har ved flere anledninger mer enn antydet at Helse Sør-Øst, godt hjulpet av OUS og andre sykehus i regionen, har stukket kjepper i hjulene for LHL.

SLIKE konflikter har flere sider. LHL må takke seg selv for å ha overinvestert og giret opp forventningene med håp om god inntjening ved særlig åpen hjertekirurgi – operasjoner som det heldigvis blir færre av, ikke minst takket være fremskritt i medisinen. Å planlegge for mange og ressurskrevende operasjoner som det ikke blir noe av, representerer et dobbelt tap – høye kostnader og manglende inntekter.

Så kan LHL – sikkert også delvis med rette – hevde at OUS, andre sykehus i regionen og ledelsen i RHF-et, burde ha vært flinkere til å bruke den ledige kapasiteten ved sykehuset på Gardermoen. Ikke fordi de har noe ansvar for økonomien til LHL, men fordi mange pasienter raskere kunne ha fått god og nødvendig helsehjelp.

MEN slik er nå en gang realitetene som vårt innsatsfinansierte helsesystem for spesialisthelsetjenester baserer seg på. Alle tar først og fremst hensyn til seg selv – sin egen klinikk, avdeling og helseforetak. Festtaler om hva som er best for pasienten, er ikke høyest på agendaen til pressede ledere på ulike nivåer ved norske helseforetak.

Hovedmålet er at pengene blir igjen ved egen virksomhet. Da må egen kapasitet brukes maksimalt, selv om det betyr at noen pasienter må vente noen ekstra uker eller måneder. Insentivene for å sende pasienter til andre helseforetak, er ikke veldig sterke i systemet. Gjør man det som klinikk- eller avdelingsleder, blir det iverksatt «tiltak» for å få økonomien i balanse.

DET er bemerkelsesverdig hvor stor tro Frode Jahren, og hans etter hvert tallrike lag av tidligere og nåværende Arbeiderparti-politikere, har hatt til at man kunne leve på Helse-Norges budsjetter. Selv om vi har helsekøer på områder som LHL driver innenfor, er det neppe heller rett prioritering å bruke ubegrenset med penger for å fjerne dem.

Helseministeren, som har stortingsflertallet i ryggen, har gitt klar beskjed om at psykisk helse og rus skal ha forrang foran somatiske lidelser, som hjerte- og karsykdommer. LHLs generalsekretær har argumentert sterkt for at rammevilkårene for de private-ideelle skulle bli en politisk debatt – hvor det i praksis skulle stilles krav om en «løsning» for LHLs pressede økonomiske situasjon.

HER ligger feilslutningen: For verken Høyre eller Frode Jahrens eget parti ønsker å detaljstyre helsetjenesten. Makten er – svært hensiktsmessig, vil mange hevde – overlatt til de administrerende direktørene i RHF-ene og deres styrer. Politikerne styrer etter prinsippet om armlengdes avstand.

RHF-enes jobb er å bruke pengene som politikerne stiller til rådighet. Problemer med økonomien ved milliardprosjektet på Gardermoen kommer langt ned på deres prioriteringsliste.