Markedstilpassing

DENNE utgaven av Dagens Medisin inneholder en rekke artikler om resultatene av venteliste- og fristbruddpraksisen i norsk helsetjeneste. Journalistikken dokumenterer hvordan systemet har tilpasset seg de føringene som er gitt av myndighetene gjennom en rekke pålegg. Konklusjonen er klar: På papiret ser ting bra ut. Fristbruddene blir færre og ventetiden blir kortere.
I praksis blir færre pasienter satt på venteliste til behandling, mens flere får rett til «utredning av uavklart tilstand». Satt på spissen: En pasient kan tas inn på poliklinikken og få spørsmål om «hva feiler det deg, da?» Da er pasientrettigheten oppfylt, og sykehuset kan slå seg på brystet for vel utført arbeid. Men pasienten er ikke behandlet.
DETTE betyr i praksis at helsekøene er flyttet «inn» i sykehusene. Disse interne ventelistene blir heller ikke rapportert. Tørrvittige tunger ved norske sykehus snakker nå om at «retten til helse» er erstattet med «retten til å hilse».
Differensen mellom dem som står i den offisielle ventelistestatistikken, og de interne køene ved Oslo universitetssykehus viser hvordan sykehusene har «markedstilpasset» seg kravene fra politikerne og myndighetene. For vi må huske på bakteppet: «Bestillingen» fra politikere og myndigheter har vært å kutte helsekøene, redusere unødvendig venting og gi raskere helsehjelp.
Derfor har sykehusene innrettet seg slik man best har tenkt at man kan «levere» på kravet. Faren er imidlertid at «frist oppnådd» settes vel tidlig i forløpet.
NÅR de interne ventelistene i sykehusene vokser, men ikke rapporteres – kan man snakke om et system som – i beste fall – ikke forteller den hele sannheten om hvor mange pasienter som venter på behandling ved norske sykehus. Man har skapt usynlige køer – eller køer innad i sykehusene.
Spør man den jevne nordmann om hva hun tenker på når man sier «sykehusbehandling», vil de færreste peke på når man selv eller ens pårørende var til konsultasjon hos legen. Man sikter selvsagt til selve inngrepet – da det ble «gjort» noe. Således er sykehusenes egenforståelse av hvordan man velger å tolke oppfylt rettighet eller garanti, neppe i samforståelse med den enkelte innbygger og skattebetaler. Praktiseringen av dagens venteliste- og fristbruddordninger egner seg best for politikerne, som ønsker gode resultater på papiret.
MYE arbeid og energi er de siste årene lagt ned for å rydde opp i ventelistene ved norske sykehus. Det har vært et stort arbeid – innen et felt som uansett inneholder dilemmaer og fallgruver. Som forsker Per Arne Holman og professor Marit Halvorsen skriver i en kronikk på side 46-47 i denne utgaven, finnes det mye forskning som dokumenterer at «triksing» ofte oppstår i konfliktene mellom politikk, etikk og fag.
Deres analyse er en bredside mot helsepolitikerne: «Prioriteringer i helsetjenesten er unødig vanskeliggjort fordi det politiske nivå, som har ansvar for dimensjonering av helsetjenesten, i all hovedsak har valgt å styre gjennom pengene: Det er lite veiledning å hente når det gjelder hvilke helsetjenester som ikke skal tilbys». Det er med andre ord helsepersonell og ledere som må løse de uløselige proriteringsflokene i møtet med den enkelte pasient.
I 2013 advarte Lovisenberg-direktør Lars Erik Flatø og klinikksjef Lars R. Vasli om uklarheter i den da nye pasientrettighetsloven. Dommen deres var klar: «Pasientene blir lurt».
I dag, tre år senere, kan man fastslå at Flatø og Vasli fikk rett. Norske pasienter føres bak lyset.