Lønnsdebatten

DEBATTEN om lønn og etterlønn i sykehusene har rast etter Tor Ingebrigtsens avgang som direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i forrige måned. VG brakte en oversikt over lønn og sluttavtaler blant direktørene i de regionale helseforetakene og helseforetakene, mens NRK fortalte at 133 av 141 ledere ved sykehusene i Helse Sør-Øst «har millionlønn, og det gjelder ikke bare topplederne».

Fokuset på lønn og etterlønninger er betimelig, og denne siste runden med debatt har vist at det fortsatt er et stykke igjen før spesialisthelsetjenesten tåler å bli kikket i direktørenes lønnsslipper og avtaler om sluttvederlag. Likevel: Også 2018-utgaven av «millionlønnsdebatten» har vist at man fort havner ut i en salig grøt av begreper og argumenter – som røres sammen.
FÅ jobber er mer usikre enn topplederjobben ved landets helseforetak. En krise eller skandale er aldri langt unna. Det handler om det særegne ved sykehusenes natur: Feil diagnostikk eller behandling kan få fatale konsekvenser for enkeltmennesker.
Derfor påligger det helsepersonell som enkeltpersoner – og sykehus som system og organisasjon – et særskilt ansvar. Spesialisthelsetjenesten har ofte å gjøre med mennesker i kritiske og sårbare situasjoner. Dette stiller skjerpede krav til virksomheten. Svikter personer eller systemer, vil dette i siste omgang legges på direktøren.
SLIK må det også være. Noen må ta det hele og fulle ansvaret for virksomheten. Iblant kan direktøren selv ha et personlig ansvar for krisen som oppstår. Andre ganger kan det handle om systemfeil og mangel på utvikling av gode nok systemer som direktøren burde ha sørget for at var på plass.
Lønn og etterlønn er to forskjellige ting. Det er ren populisme å slenge rundt seg med overskrifter om at sykehusdirektører har millionlønn. For det første har leger generelt – og overleger spesielt – en høy lønn. Som en enkel sjekk, spurte vi landets største sykehus om hvor mange leger som har mer enn én million kroner i lønn. Svaret er 472.
PRESIDENTEN i Legeforeningen tjener for eksempel mer enn to millioner kroner i året, og lederen i Yngre legers forening – som jobber for medlemmer som går på kortidsvikariater og ofte er helt uten jobbsikkerhet – blir begunstiget med nesten det samme. Verken sykehusdirektørers eller sykehuslegers lønn er urimelig, tatt i betraktning arbeidsmengde og oppgaver, utdanning og ansvar. Så går det selvsagt en smertegrense for hva man skal tjene som leder i Helse-Norge, men lønnen de får for å jobbe, er ikke problemet.
Etterlønnen flere styrer gir sine direktører, er derimot mer problematisk. Å få betalt for ikke å arbeide, er en konstruksjon som ikke lar seg forsvare. Selvsagt har en direktør stor jobbusikkerhet, noe som kan forsvare en viss kompensasjon hvis man må gå på dagen. Men dersom denne begrenses til for eksempel tre måneder – og ikke tolv, som vi har sett flere eksempler på – vil denne diskusjonen bli parkert.
HVIS universitetssykehusene ønsker direktører med professorkompetanse, må man regne med at disse personene ønsker å kunne fortsette sin vitenskapelige karriere etter endt direktørperiode. Det er ikke urimelig, men den nye lønnen må da innfases i universitetssystemet.
Vedkommende vil sannsynligvis fortsatt tjene godt. Men det prinsipielle poenget er at den nye lønnen vil handle om jobben som personen faktisk gjør i sin nye stilling – og ikke bli en diskusjon om prosentandel av lønnen man hadde som direktør. For den jobben gjør man faktisk ikke lenger, og da skal man heller ikke ha betalt for det.